Internasjonalt samarbeid
Statenes ansvar for sine egne innbyggeres helse kan være truet utenfra. WHO spilte for noen år siden hovedrollen i å stanse utbredelsen av sars (severe acute respiratory syndrom). Dette tilløp til pandemi startet i Kina høsten 2002. Den ble opplevd som skremmende internasjonalt på grunn av alvorlighetsgrad og sykdomsutbrudd i flere land, hovedsakelig for personer som hadde besøkt Kina eller Hongkong. Etter et par år var epidemien gått tilbake, men skrekken fikk sterk innvirkning på det internasjonale samarbeidet i regi av WHO for å forhindre pandemier. Det viktigste resultatet var utarbeidingen av forpliktende internasjonale helsereguleringer (International Health Regulations (IHR)), som nå er et internasjonalt rettslig bindende instrument tiltrådt av praktisk talt hver eneste stat på kloden (vedtatt i 2007, nå tiltrådt av 194 stater) (8).
I WHOs begrunnelse for internasjonale helsereguleringer pekes det på at i vår globaliserte verden kan sykdommer spre seg hurtig og vidt via internasjonal reisevirksomhet og handel. En helsekrise i et land kan raskt influere på livsvilkår og økonomi i mange deler av verden. Det kan være resultatet av smittsomme sykdommer som sars, men kan også være forårsaket av kjemiske utslipp, oljesøl eller kjernefysiske nedsmeltinger med derav følgende strålingsfare.
Mange andre eksempler på at det enkelte lands vern og beskyttelse av retten til helse i økende grad forutsetter internasjonalt samarbeid kunne nevnes. Vår økonomi og samhandel gjør det i økende grad nødvendig at det er helsemessig trygt å oppholde seg i andre land.
Globaliseringens virkning går også «den andre veien». Det kommer flyktninger, asylsøkere og fremmedarbeidere til våre land, og retten til helse skal gjelde også dem. Noen bringer kanskje også sykdommer som er nærmest utryddet her. I juni 2011 hadde man i Oslo et utbrudd av meslinger hos barn som hadde besøkt legevakten. Smitten var brakt av somaliske barn og var uventet i Norge, hvor meslinger nå forekommer sjelden. Andre kan bringe med seg tuberkulosesmitte, noen ganger med multiresistente stammer. For å oppfylle sine helseforpliktelser overfor mennesker i Norge må norske myndigheter delta i internasjonalt samarbeid for å forbedre helsesituasjonen i andre land, som å redusere forekomsten av smittsomme sykdommer.
Det internasjonale samarbeidet kan også gjelde forebygging av kroniske sykdommer som ikke er smittsomme, men som er resultat av livsførsel. Det kan skje ved samarbeid mot markedsføring og salg av tobakksprodukter, eller markedsføring rettet mot barn av uønskede mat- og drikkeprodukter som kan bidra til overvekt og feilernæring. Det er en del av hver enkelt stats forpliktelser for å sikre retten til helse at staten deltar aktivt i internasjonalt samarbeid om regulering av slike forhold.
WHOs rammekonvensjon om tobakkskontroll er den første internasjonale traktaten fremforhandlet i regi av WHO. Den ble vedtatt i 2003, trådte i kraft i 2005 og er siden blitt en av de internasjonale konvensjonene som har fått rask og bred oppslutning. 21.6. 2011 fikk konvensjonen sin 174. ratifikasjon.