Flere omkostninger ved humanitært arbeid

Tor H. Kristiansen Om forfatteren
Artikkel

Det er prisverdig at Karianne Flaatten i Tidsskriftet nr. 4/2011 tar opp problemet med uttelling for humanitært arbeid (1).

Undertegnede har tjenestegjort i til sammen ti år i Afrika og to år i Østen som allmennlege og generell kirurg for forskjellige humanitære organisasjoner, FN, norsk misjon og NORAD. Jeg har erfaring for at det ikke bare er vanskelig å få godkjent slik tjeneste som tellende for spesialiteten, jeg har også hatt betydelige vansker med å få permisjon og med å kunne fortsette i pensjonsordninger som jeg har hjemme.

Dersom man har fast stilling ved et offentlig sykehus, er det meget uklare regler omkring permisjon uten lønn, selv om man skal reise ut i oppdrag for større organisasjoner som Norges Røde Kors, Flyktningehjelpen eller FN. Dette virker unektelig forunderlig, særlig når det kan være den norske regjering ved UD eller NORAD som står som egentlig oppdragsgiver. Her har sykehuseierne og ledelsen ved det enkelte sykehus som regel aldri sett det som sin oppgave å fristille personell.

Gang på gang har jeg kommet i klemme og miskreditt fordi jeg har vært villig til å påta meg tjeneste ute, og jeg har møtt lite velvillighet hos sykehusledelsen. Dette til tross for at det uttrykkelig står i pkt 10.8.7.1 i Statens personalhåndbok at tjenestemenn i staten bør gis anledning til å arbeide i «internasjonale institusjoner og organisasjoner» (2). Etter å ha opplevd motstand en rekke ganger sa jeg i 1998 opp en fast overlegestilling ved et lokalsykehus for å reise til Rwanda for Norges Røde Kors.

Det hører også med til historien at det ikke var mulig å stå som medlem av KLP det året jeg var ute, selv om Røde Kors var villig til å betale medlemskontingenten. Dette gjelder nok tjeneste ute i de fleste humanitære organisasjoner – man taper rett og slett pensjonsrettigheter.

Også med likningsmyndighetene er det ofte problemer. Norge er det eneste land jeg kjenner til som beskatter Røde Kors-delegater som om de skulle bo i hjemme. Jeg har også erfaring for at man kan bli mistenkt for å lure unna inntekt fra beskatning, slik at det blir ekstra bry med dokumentasjon etc.

Når alt dette kommer i tillegg til at tjeneste ute teller lite faglig, både formelt og generelt, bør man i det minste gjøre yngre leger klar over problemene, slik at de tar dette med i overveielsene dersom de skulle være motivert for utenlandsoppdrag.

Som styremedlem og visepresident i Leger uten grenser har Karianne Flaatten et godt utgangspunkt for å gjøre noe med permisjonsregler, pensjonsrettigheter og merittering i tjeneste ute.

Norge som nasjon er opptatt av humanitært arbeid, men legger ikke forholdene til rette for dem som reiser ut, snarere tvert imot. Det må det gjøres noe med.

Anbefalte artikler