Treningsbehandling ved kronisk utmattelsessyndrom

Lillebeth Larun, Kirsti Malterud Om forfatterne

Diagnosen kronisk utmattelsessyndrom stilles når pasienten har omfattende og langvarig anstrengelsesrelatert utmattelse uten normal hvilelindring, dessuten minst tre tilleggssymptomer fra ulike organsystemer (redusert kognitiv funksjon, sår hals, ømme lymfeknuter, muskelsmerte, leddsmerte, hodepine, dårlig søvn) (1 – 3). Relevante differensialdiagnoser skal være utelukket. Tilstanden påvirker immunologiske og endokrinologiske systemer, skjelettmuskelfunksjon og kognitiv funksjon med sykdomsmekanismer som kan forklares med vedvarende fysiologisk aktivering (4).

I kunnskapsbaserte retningslinjer for håndtering av kronisk utmattelsessyndrom anbefales kognitiv terapi og treningsbehandling (2). I denne artikkelen retter vi søkelyset mot treningsbehandling. Terminologien i foreliggende studier varierer mye (gradert treningsterapi, Graded Exercise Therapy, GET, treningsterapi, trening, fysisk aktivitet). Vi bruker samlebegrepet treningsbehandling.

Tidligere studier indikerer at treningsbehandling kan ha positiv effekt ved kronisk utmattelsessyndrom (5), men dokumentasjonsstyrken har vært vurdert som begrenset (2, 6). Det kan tenkes at fysisk aktivitet gir positiv helseeffekt og smertereduksjon via styrking av immunsystemets funksjoner, forbedring av mitokondriefunksjonen i muskelfibrene og økt blodgjennomstrømming i nervesystemet (4, 7). Dessuten kan man anta at tilrettelagt trening påvirker fysiologisk stimulusforventning i positiv retning og dermed avbryter den vedvarende aktiveringen som vedlikeholder symptombelastningen (8).

Siden belastningsrelatert utmattelse er kjernesymptomet ved kronisk utmattelsessyndrom, representerer fysisk aktivitet hos denne pasientgruppen spesielle utfordringer som krever optimal tilpasning. Pasientorganisasjonene anbefaler hvile, aktivitetsavpasning og energiøkonomisering og advarer mot treningsbehandling (6). Symptomforverring som følge av treningsbehandling har vært rapportert i studier fra pasientorganisasjoner (9, 10), men er ikke omtalt i forskningslitteraturen for øvrig (11).

I denne artikkelen presenterer vi forskning om effekter og mulige bivirkninger av treningsbehandling hos pasienter med kronisk utmattelsessyndrom. Prinsipper og prosedyrer for tilpasset treningsbehandling drøftes i lys av disse funnene.

Materiale og metode

Edmonds og medarbeidere utarbeidet i 2004 en Cochrane-oversikt om kronisk utmattelsessyndrom og treningsbehandling (5). Den bygger på systematiske litteratursøk i Cochrane Collaboration Depression, Anxiety & Neurosis Controlled Trials Registers. Dette registeret er laget ut fra rutinesøk i MEDLINE, EMBASE, PsycINFO, PSYNDEX, LILACS, AMED, CINAHL og the Cochrane Central Register of Controlled Trials (CENTRAL). Søkeordene var diagnosespesifikke (f.eks. chronic fatigue syndrome, ME, CIFDS) kombinert med totalt 90 fritekstord (f.eks. fatigue*, myalgic encephalomyel*, exercise, physical activ* and taiji). I tillegg er eksperter konsultert. Fem studier oppfylte inklusjonskriteriene (randomiserte, kontrollerte studier av akseptabel kvalitet med deltakere med kronisk utmattelsessyndrom) (12 – 16). Resultatene ble oppsummert i en metaanalyse.

Vi har gjennomført et nytt litteratursøk med oppsummering i form av en ny metaanalyse. Ved oppdatering av søket per 30.9. 2009 med samme kriterier identifiserte vi to nye studier som vi inkluderte i vår metaanalyse (17, 18). Inklusjon og datainnsamling er gjort av to personer uavhengig av hverandre. Egenskaper ved de sju studiene presenteres i tabell 1.

Tabell 1  Studier inkludert i metaanalysen

Førsteforfatter, år (referanse)

(land, helsetjenestenivå)

Armer

Diagnosekriterier

Deltakere (herav kvinner)

Gjennomsnittlig alder (variasjon)

Andel med tidligere behandling (%)

Gjennomsnittlig sykdomsvarighet

Treningsgruppe (T)

Type (varighet), intervall

Kontrollgruppe (K)

Allokeringsmetode oppgitt?

Skjult allokering?

Blinding?

Manglende data?

Dybwad, 2007 (17)

(Norge, førstelinje)

2

CDC 1994

N = 31 (21)

44 år (SD 13)

29/31 (94 %)

6 år

Qigong (15 uker), 2 timer ukentlig

Venteliste

Ja

Ja

Nei

Intention to treat

Fulcher, 1997 (12)

(Storbritannia, spesialist)

2

Oxford

N = 66 (49)

37,2 år (SD 10,7)

Ikke oppgitt

Ikke oppgitt

Treningsterapi (12 uker) ukentlig + foreslått å trene hjemme 5 ganger per uke

Bevegelsestrening og avspenning (12 uker) ukentlig + foreslått å trene hjemme 5 ganger per uke

Ja

Ja

Nei

Intention to treat

Jason, 2007 (18)

(USA, spesialist)

4 – her brukt 2

CDC 1994

N = 57 (ikke oppgitt)

43,8 år (alle armer, SD ikke oppgitt)

Ikke oppgitt

Ikke oppgitt

Anaerob aktivitetsterapi (26 uker), 45 minutter annenhver uke + trening hjemme maks tre ganger per uke

Avspenningsbehandling

(26 uker), 45 minutter annenhver uke + bedt om å gjøre dette hjemme

Ja

Ikke oppgitt

Nei

Beste lineære forventningsrette prediktor

Moss-Morris, 2006 (13)

(New Zealand, førstelinje)

2

CDC 1994

N = 49 (34)

40,9 år (spredning 19 – 60 år)

Ikke oppgitt

Median 3,08 år (spredning 6 md. – 45 år)

Gradert treningsterapi (12 uker), ukentlig + foreslått å trene hjemme 5 ganger i uken

Standard behandling

Ja

Ja

Nei

Intention to treat

Powell, 2001 (14)

(Storbritannia, spesialist)

4 – her brukt 2

Oxford

N = 71 (53)

T = 33 år (SD 10,7) K = 34 år (SD 10,5)

Ikke oppgitt

Ikke oppgitt

Gradert treningsterapi (12 uker) med 2 × 2 timer motivasjon og utarbeiding av individuelt tilrettelagt trening i forkant. Telefonoppfølging etter ønske

Standard behandling

Ja

Uklart

Nei

Intention to treat

Wallmann, 2005 (15)

(Australia, førstelinje)

2

CDC 1994

N = 61 (46)

T = 43,3 år (SD 12,7)

K = 45,7 år (SD 12,5)

Ikke oppgitt

Ikke oppgitt

Treningsterapi (12 uker) 2 ganger per uke hjemme start 5 – 15 min. Telefonoppfølging annenhver uke

Bevegelsestrening og avspenning (12 uker) to ganger per uke hjemme. Telefonoppfølging annenhver uke

Uklart

Ja

Nei

Uklart

Wearden, 1998 (16)

(Storbritannia, spesialist)

4 – her brukt 2

Oxford

N = 68 (48)

38,7 år (SD 10,8)

Ikke oppgitt

Median 28 md. (alle armer)

Gradert treningsterapi og medikamentplacebo (26 uker), 20 minutter minst 3 ganger per uke

Tren som vanlig og medikamentplacebo (26 uker)

Ja

Ja

Nei

Intention to treat

RevMan-software (19) er brukt til oppsummering av resultater for effektmålene utmattelse, smerte og helserelatert livskvalitet, som presenteres med gjennomsnittlig forskjell (mean difference, MD) mellom gruppene beregnet ved hjelp av gjennomsnitt, standardavvik og 95 % konfidensintervall (KI) og dessuten i forest plot (fig 1 – 3). Vi har gjort heterogenitetstester (I² og khikvadrat). Metodisk kvalitet er vurdert i forhold til randomisering, blinding og behandlingsintensjon (intention to treat) (20). Som ledd i analysen har vi gjennomført systematisk vurdering av dokumentasjonsstyrken (høy, moderat, lav, veldig lav) med GRADE-systemet (21) i samsvar med Kunnskapssenterets håndbok (22) (tab 2).

Figur 1  Studier av treningsbehandling med utmattelse som utfallsmål

Figur 2  Studier av treningsbehandling med smerte som utfallsmål

Figur 3  Studier av treningsbehandling med helserelatert livskvalitet som utfallsmål

Tabell 2  Gradering av dokumentasjonsstyrke for effektstudier etter GRADE (21)

Høy

Det er usannsynlig at videre forskning vil påvirke vår tillit til effektestimatet

Moderat

Det er sannsynlig at videre forskning vil påvirke vår tillit til effektestimatet.Videre forskning kan også endre estimatet

Lav

Det er svært sannsynlig at videre forskning vil påvirke vår tillit til effektestimatet.Videre forskning vil sannsynligvis endre estimatet

Veldig lav

Effektestimatet er svært usikkert

Resultater

Vi inkluderte sju effektstudier om treningsbehandling ved kronisk utmattelsessyndrom (12 – 18). Det var totalt 403 deltakere fra fem land, de fleste kvinner, med tilstrekkelig funksjonsnivå til å komme seg til sykehuset for trening og testing. Frafallet i de ulike studiene presenteres i e-tabell 3.

Tabell 3  Frafall i studiene som er inkludert i metaanalysen

TreningsgruppeAntall (%)

KontrollgruppeAntall (%)

Studie (førsteforfatter og år)

Totalt (%)

Dybwad 2007 (17)

1/15 (6)

2/16 (12)

10

Fulcher 1997 (12)

4/33 (12)

3/33 (9)

11

Jason 2007 (18)

(25)

(25)

25¹

Moss-Morris 2005 (13)

3/25 (12)

3/24 (12,5)

13

Powell 2001 (14)

7/37 (19)

2/34 (6)

14

Wallmann 2004 (15)

2/32 (6)

5/29 (17)

11

Wearden 1998 (16)

11/34 (32)

5/34 (15)

16

[i]

[i] ¹  Gjennomsnittlig i de fire gruppene

Har trening effekt på grad av utmattelse?

Samtlige primærstudier har utmattelse som utfallsmål (12 – 18). Analysen som er presentert i figur 1 viser at treningsbehandling, eventuelt kombinert med undervisning, kan gi mindre grad av utmattelse sammenliknet med ikke å trene eller avspenningsøvelser og tøying.

I fire studier (12, 13, 15, 16) ble utmattelse målt med Chalder Fatigue Scale (poeng fra 0 til 14) etter 12 ukers trening, og det var en gjennomsnittlig og klinisk signifikant forskjell mellom gruppene på 5,09 poeng (95 % KI: – 8,79 til –1,40). I en studie (14) brukte man en kortversjon av Chalders skala (poeng fra 0 til 11), og der ble det rapportert en forskjell på –5,40 (95 % KI: –7,03 til –3,77). I to studier (17, 18) målte man grad av utmattelse ved hjelp av Fatigue Severity Scale (poeng fra 1 til 7, totalt ni spørsmål). Etter 12 måneders trening var det i den ene studien (18) en forskjell på 0,15 (95 % KI: – 0,54 til 0,84). I den andre (17) fant man at det etter 15 ukers trening var en forskjell på – 0,33 (95 % KI: – 0,94 til 0,28). Det er variasjon i både studiedesign og resultater i studiene, og dokumentasjonsstyrken for effekten av treningsbehandling på utmattelse graderes som moderat til lav. Etter GRADE-systemet innebærer dette at ytterligere forskning kan endre disse resultatene i positiv eller negativ retning.

Har trening effekt på smertenivå?

I to studier (17, 18) har man vurdert smerte som utfallsmål (fig 2). Analysen viser at treningsbehandling trolig ikke gjør noen forskjell når det gjelder smerte sammenliknet med avspenning eller å befinne seg på en venteliste.

Det var ingen forskjell i smertenivå, målt med Brief Inventory Scale (poeng fra 0 til 40), mellom treningsgruppen og kontrollgruppen (18), gjennomsnittlig forskjell var – 0,97 (95 % KI: – 2,44 til 0,50). Heller ikke i studien der man brukte en visuell analog skala for smerte (poeng fra 0 til 10) var det forskjell mellom gruppene (17), gjennomsnittlig forskjell var – 0,51 (95 % KI: – 2,22 til 1,20). Begge studiene hadde lav dokumentasjonsstyrke, som etter GRADE-systemet betyr at ytterligere forskning med stor sannsynlighet vil kunne endre resultatet og vår tillit til det i positiv eller negativ retning.

Har trening effekt på helserelatert livskvalitet?

Fem studier (12 – 14, 17, 18) har vurdert helserelatert livskvalitet som utfallsmål (fig 3). Analysen viser at det er usikkert om treningsbehandling innvirker på livskvalitet.

I fire studier (12 – 14, 17) var det liten eller ingen forskjell mellom treningsgruppen og kontrollgruppen når det gjaldt helserelatert livskvalitet målt med SF 36, fysisk funksjon (poeng fra 0 til 100), gjennomsnittlig –7,06 (95 % KI: –14,60 til 0,47). I en studie (18) målte man endring med Quality of Life (poeng fra 1 til 112) og fant en forskjell mellom gruppene på -9 (95 % KI: –19 til 1). Dokumentasjonsstyrken er moderat til lav, som etter GRADE-systemet tilsier at videre forskning kan endre resultatet og vår tillit til det i positiv eller negativ retning.

Bivirkninger av treningsbehandling?

Ingen av studiene i vår metaanalyse rapporterer bivirkninger av treningsbehandling. Vi har derfor sett etter indirekte indikasjoner på uønskede virkninger, med frafall i treningsgruppen som markør. Hvis frafallet er høyere for dem med kronisk utmattelsessyndrom enn for andre som tilbys treningsbehandling, eventuelt høyere enn i kontrollgruppen, kan det tyde på at de tolererer slik behandling dårligere enn andre.

Frafallet i intervensjonsgruppene i primærstudiene varierte mellom 6 % og 32 % (median 12 %) (e-tab 3), som er på linje med det man finner i andre studier der fysisk aktivitet er brukt som intervensjon (23, 24). I de to studiene med lavest frafall (6 %) var treningen tilpasset (15, 17) og frafallet i kontrollgruppene var respektive 17 % og 12 %. I studien med høyest frafall (32 %) var oppfølgingstiden 26 uker (16) og treningsintensiteten høy. Frafallet i kontrollgruppen var 15 %.

Diskusjon

Denne studien viser at det er mulig å redusere graden av utmattelse med treningsbehandling hos pasienter med kronisk utmattelsessyndrom. Fremstillingen (forest plot) av de ulike utfallene (fig 1 – 3) synliggjør den positive tendensen og tyder på at det er økt sannsynlighet for at nye studier kan vise positiv effekt også når det gjelder smerte og helserelatert livskvalitet.

Tolking og rekkevidde av funnene fra effektstudiene

I forhold til Cochrane-oversikten fra 2004 (5) har vi inkludert to nye studier (17, 18), som blant annet bidrar ved å øke bredden av treningsstrategier. Dokumentasjonsstyrken er likevel fremdeles begrenset, og ytterligere forskning kan endre resultatene i positiv eller negativ retning. I lys av den generelle kunnskap om positive helseeffekter av treningsbehandling (25) og empirisk baserte hypoteser om sykdomsmekanismer ved kronisk utmattelsessyndrom (7) vurderer vi det som overveiende sannsynlig at videre forskning vil styrke anbefalingen om tilrettelagt treningsbehandling.

Bivirkninger av treningsbehandling?

Twisk & Maes argumenterer teoretisk for at belastningsrelatert utmattelse er en kontraindikasjon mot treningsbehandling ved kronisk utmattelsessyndrom (26). Studiene som er inkludert i vår metaanalyse gir imidlertid ingen holdepunkter for å hevde at treningsbehandling kan være skadelig for denne pasientgruppen. Våre vurderinger styrkes av studier som viser god effekt og ingen bivirkninger ved treningsbehandling for pasienter med utmattelse i forbindelse med kreftbehandling eller multippel sklerose (27, 28).

Pasientorganisasjonene har likevel sterke motforestillingene mot treningsbehandling ved kronisk utmattelsessyndrom (6). I en spørreskjemaundersøkelse blant medlemmer av britiske pasientorganisasjoner svarte halvparten av dem som hadde prøvd treningsbehandling at dette hadde forverret tilstanden (9). Tilsvarende tall fra en norsk studie var 79 % (10). Britiske brukeraktivister gikk nylig til rettsapparatet for å få avvist retningslinjer (2) som de mente hadde en psykososial slagside (29). De fikk imidlertid ikke rettens medhold.

Rapportene fra selektive utvalg om bivirkninger av treningsbehandling stemmer dårlig overens med det vi finner i forskningslitteraturen for øvrig. Dette kan henge sammen med hvordan behandlingen har vært praktisert eller definert i disse studiene. Forfatteren av den britiske studien kommenterer at pasientene trolig har referert til treningsopplegg med lite fleksibilitet og lav grad av individuell tilpasning (9). I den norske studien ble gradert treningsterapi definert slik: «At du uavhengig av dagsform følger en forhåndsbestemt aktivitetsplan som gradvis øker i intensitet.» Aktivitetsavpasning (engelsk: pacing) var definert på denne måten: «At du avhengig av dagsform tilstreber en balanse mellom aktivitet og hvile slik at du aldri presser deg – verken fysisk eller mentalt» (10). Tilsvarende presenteres treningsbehandling udifferensiert hos Twisk & Maes, uten tilpasning til målgruppen (26). Det kan se ut som det har utviklet seg en motsetning mellom brukerorganisasjonene og helsetjenesten i spørsmålet om hvorvidt treningsbehandling inkluderer aktivitetsavpasning. I en tidligere studie fant vi at pasienter med kronisk utmattelsessyndrom hadde erfart at fysisk aktivitet var nyttig og positivt i en lystbetont og fleksibel ramme med individuell tilpasning av energiprioritering (29). Studiene vi har gjennomgått, gir ikke grunnlag for å anse tilpasset treningsbehandling og aktivitetsavpasning som motstridende fenomener.

Tilpasset treningsbehandling i praksis

Vår vurdering er at treningsbehandling kan anbefales for pasienter med kronisk utmattelsessyndrom såfremt opplegget tilpasses sykdommens egenart. Målet er en bedre hverdag, forebygge dekondisjonering og bidra til bedring av symptombelastningen (7).

Vi har identifisert tre forskjellige treningsprogrammer som følger samme prinsipper som effektstudiene, med mer konkrete og detaljerte beskrivelser av de prosedyrer som er nødvendige for å ivareta utfordringene knyttet til anstrengelsesrelatert utmattelse (30 – 32). En fellesnevner er at behandlingsopplegget skal forvaltes av personell med god kjennskap til kronisk utmattelsessyndrom, slik at pasienten kan kjenne seg trygg på at tilbakefall blir håndtert på faglig forsvarlig grunnlag. Tidligere negative erfaringer med fysisk aktivitet må diskuteres og bearbeides (33, 34). Opplegget skal være gradert, fleksibelt og tilpasset pasientens kapasitet (29). Tilpasset treningsbehandling innebærer forsiktig dosert økning – først av frekvens, deretter dose og så intensitet når stabilitet i allmenntilstanden er oppnådd. I tilpasset treningsbehandling får pasienten opplæring i kroppsbevissthet, som gjør det mulig å skille mellom normal stølhet og symptomforverring. Pasienten lærer å kartlegge utgangsstatus for fysisk kapasitet før oppstart av planlagt aktivitet, slik at det er mulig å finne den optimale balanse mellom hvile og aktivitet (aktivitetsavpasning – pacing) i hverdagen.

Butler og medarbeidere definerer trening som alle former for fysisk aktivitet som starter forsiktig og deretter først økes i varighet og så i intensitet (30). Veiledningen gir konkrete anbefalinger om vedlikehold og økning av fysisk aktivitet, råd for forebygging og forsvarlig håndtering av «bust-boom» eller «push-crash» (aktivitetsutløst forverring) og inneholder forslag til dagbok og tøyingsøvelser. Nijs og medarbeidere presenterer en modell for dosert aktivitetsavpasning basert på kartlegging av pasientens fysiske aktivitetsnivå (stabiliseringsfasen) og tilpasset oppfølging og øking ut fra dagsformen (opptrappingsfasen) (31) (fig 4). Når symptomvariasjonen er redusert til et nivå pasienten håndterer, er han eller hun klar for å øke aktivitetsnivået. Wallman og medarbeidere anbefaler at pasienten følges opp minst hver 14. dag med dagbok, pulsklokke eller måling av opplevd utmattelse (Ratings of Perceived Exertion – RPE) for kartlegging av status (32). Treningen kan gjenopptas etter tilbakefall når symptomene igjen er på et akseptabelt nivå.

Figur 4  Prinsipper for treningsbehandling ved kronisk utmattelsessyndrom, etter Nijs og medarbeidere (31). Gjengitt med tillatelse fra Journal of Rehabilitation Medicine

Hva så?

Tilpasset treningsbehandling bør tilbys pasienter med kronisk utmattelsessyndrom. Fysioterapeuter i primærhelsetjenesten uten omfattende tilleggskompetanse kan gi et adekvat tilbud med støtte i prinsipper og prosedyrer som er presentert her. Vi finner ikke holdepunkter for at treningsbehandling er skadelig for denne pasientgruppen når behandlingsopplegget er individuelt tilrettelagt og tilpasset den enkeltes funksjonsnivå og oppfølgingen er god. Samarbeid mellom fastlege og fysioterapeut er en forutsetning for individualisert tilrettelegging og for tillit og trygghet i forholdet mellom pasient og helsepersonell.

Hovedbudskap

  • Tilpasset treningsbehandling kan gi mindre utmattelse hos pasienter med kronisk utmattelsessyndrom

  • Vi finner ikke holdepunkter for at tilpasset treningsbehandling kan ha skadelige virkninger

  • Treningsbehandling til pasientgruppen forutsetter god tilpasning til den enkeltes funksjonsnivå og dagsform og forsiktig økning av frekvens, dose og intensitet

Oppgitte interessekonflikter:

Forfatterne har deltatt på konferanse med støtte fra Norges ME-forening.

Helsedirektoratet har bidratt til finansiering av denne studien.
1

Fukuda K, Straus SE, Hickie I et al. The chronic fatigue syndrome: a comprehensive approach to its definition and study. Ann Intern Med 1994; 121: 953 – 9. [PubMed]

2

National Collaboration Centre for Primary Care. Chronic fatigue syndrome/myalgic encephalomyelitis (or encephalopathy): diagnosis and management of CFS/ME in adults and children. London: National Institute for Health and Clinical Excellence, 2007. www.nice.org.uk/nicemedia/live/11824/36193/36193.pdf (8.1.2011).

3

Prins JB, van der Meer JW, Bleijenberg G. Chronic fatigue syndrome. Lancet 2006; 367: 346 – 55. [PubMed] [CrossRef]

4

Wyller VB, Eriksen HR, Malterud K. Can sustained arousal explain the Chronic Fatigue Syndrome? Behav Brain Funct 2009; 5: 10. [PubMed] [CrossRef]

5

Edmonds M, McGuire H, Price J. Exercise therapy for chronic fatigue syndrome. Cochrane database of systematic reviews (Online). 2004; nr. 3: CD003200.

6

Wyller VB, Bjørneklett A, Brubakk Q et al. Diagnostisering og behandling av kronisk utmattelsessyndrom/myalgisk encefalopati (CFS/ME). Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, 2006. www.kunnskapssenteret.no/publikasjoner/1021.cms (8.1.2011).

7

Clark LV, White PD. The role of deconditioning and therapeutic exercise in chronic fatigue syndrome (CFS). J Ment Health 2005; 14: 237 – 52. [CrossRef]

8

Ursin H, Eriksen HR. Cognitive activation theory of stress (CATS). Neurosci Biobehav Rev 2010; 34: 877 – 81. [PubMed] [CrossRef]

9

Shepherd C. Pacing and exercise in chronic fatigue syndrome. Physiotherapy 2001; 87: 395 – 6. [CrossRef]

10

Bjørkum T, Wang CE, Waterloo K. Pasienterfaringer med ulike tiltak ved kronisk utmattelsessyndrom. Tidsskr Nor Legeforen 2009; 129: 1214-6.

11

Bagnall AM, Whiting P, Richardson R et al. Interventions for the treatment and management of chronic fatigue syndrome/myalgic encephalomyelitis. Qual Saf Health Care 2002; 11: 284 – 8. [PubMed] [CrossRef]

12

Fulcher KY, White PD. Randomised controlled trial of graded exercise in patients with the chronic fatigue syndrome. BMJ 1997; 314: 1647 – 52. [PubMed]

13

Moss-Morris R, Sharon C, Tobin R et al. A randomized controlled graded exercise trial for chronic fatigue syndrome: outcomes and mechanisms of change. J Health Psychol 2005; 10: 245 – 59. [PubMed] [CrossRef]

14

Powell P, Bentall RP, Nye FJ et al. Randomised controlled trial of patient education to encourage graded exercise in chronic fatigue syndrome. BMJ 2001; 322: 387 – 90. [PubMed] [CrossRef]

15

Wallman KE, Morton AR, Goodman C et al. Randomised controlled trial of graded exercise in chronic fatigue syndrome. Med J Aust 2004; 180: 444 – 8. [PubMed]

16

Wearden AJ, Morriss RK, Mullis R et al. Randomised, double-blind, placebo-controlled treatment trial of fluoxetine and graded exercise for chronic fatigue syndrome. Br J Psychiatry 1998; 172: 485 – 90. [PubMed] [CrossRef]

17

Dybwad MH. Arbeidskapasitet, fatigue og helserelatert livskvalitet for pasienter med myalgisk encefalopati eller kronisk utmattelsessyndrom før og etter trening med Qigong: en randomisert kontrollert studie. Mastergradsoppgave. Oslo: Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, 2007.

18

Jason L, Torres-Harding S, Friedberg F et al. Non-pharmacologic interventions for CFS: a randomized trial. J Clin Psychol Med Settings 2007; 14: 275 – 96. [CrossRef]

19

Cochrane Collaboration. Review Manager. 2009. www.cc-ims.net/RevMan (21.7.2009).

20

Higgins JPT, Altman DG. Assessing risk of bias in included studies. I: Higgins JPT, Green S, red. Cochrane handbook for systematic reviews of interventions. Version 500. www.cochrane-handbook.org [updated February 2008] (8.1.2011).

21

Guyatt GH, Oxman AD, Vist GE et al. GRADE: an emerging consensus on rating quality of evidence and strength of recommendations. BMJ 2008; 336: 924 – 6. [PubMed] [CrossRef]

22

Bjørndal A. Slik oppsummerer vi forskning. I: Håndbok for Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten; 2006. www.kunnskapssenteret.no/Verkt%C3%B8y/2139.cms (8.1.2011).

23

Kruidenier LM, Nicolaï SP, Hendriks EJ et al. Supervised exercise therapy for intermittent claudication in daily practice. J Vasc Surg 2009; 49: 363 – 70. [PubMed] [CrossRef]

24

Schelling S, Munsch S, Meyer AH et al. Increasing the motivation for physical activity in obese patients. Int J Eat Disord 2009; 42: 130 – 8. [PubMed] [CrossRef]

25

Blair SN, Morris JN. Healthy hearts – and the universal benefits of being physically active: physical activity and health. Ann Epidemiol 2009; 19: 253 – 6. [PubMed] [CrossRef]

26

Twisk FN, Maes M. A review on cognitive behavorial therapy (CBT) and graded exercise therapy (GET) in myalgic encephalomyelitis (ME) / chronic fatigue syndrome (CFS): CBT/GET is not only ineffective and not evidence-based, but also potentially harmful for many patients with ME/CFS. Neuro Endocrinol Lett 2009; 30: 284 – 99. [PubMed]

27

Rietberg MB, Brooks D, Uitdehaag BM et al. Exercise therapy for multiple sclerosis. Cochrane database systematic rev (Online) 2005; nr. 1: CD003980.

28

Kuchinski AM, Reading M, Lash AA. Treatment-related fatigue and exercise in patients with cancer: a systematic review. Medsurg Nurs 2009; 18: 174 – 80. [PubMed]

29

Larun L, Malterud K. Finding the right balance of physical activity. A focus group study about experiences among patients with chronic fatigue syndrome. Patient Educ Couns 2010; e-publisert 25.6.

30

Butler N, Dyer N, Michailidou C et al. Graded exercise for chronic fatigue syndrome/myalgic encephalomyelitis (CFS/ME) A self-help guide. London: Bart?s and The London NHS Trust, 2008. www.bartscfsme.org/Documents/GET%20GUIDE%202008.pdf (8.1.2011).

31

Nijs J, Paul L, Wallman K. Chronic fatigue syndrome: an approach combining self-management with graded exercise to avoid exacerbations. J Rehabil Med 2008; 40: 241 – 7. [PubMed] [CrossRef]

32

Wallman KE, Morton AR, Goodman C et al. Exercise prescription for individuals with chronic fatigue syndrome. Med J Aust 2005; 183: 142 – 3. [PubMed]

33

Larun L, Malterud K. Identity and coping experiences in chronic fatigue syndrome: a synthesis of qualitative studies. Patient Educ Couns 2007; 69: 20 – 8. [PubMed] [CrossRef]

34

Gilje AM, Söderlund A, Malterud K. Obstructions for quality care experienced by patients with chronic fatigue syndrome (CFS) – a case study. Patient Educ Couns 2008; 73: 36 – 41.. [PubMed] [CrossRef]

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler