Godkjenning til spesialiteten?
Et annet tiltak for å gjøre det mer attraktivt for norske leger å bidra humanitært, er å gjøre det enklere å få godkjent medisinsk arbeid i felten. Har man medisinsk erfaring fra konflikt- og katastrofeområder, er det verdifull kunnskap som også kan være nyttig under norske forhold. Skulle ikke dette kunne godkjennes i alle fall som valgfri sideutdanning? Og om man kan dokumentere relevant arbeid innenfor mer spesialiserte områder, burde man ikke også kunne åpne for noe godkjenning utover valgfri del – for eksempel hiv- eller tuberkuloseprosjektfor en indremedisiner, arbeid ved større feltsykehus for anestesileger og kirurger, og oppdrag ved barnesykehus for pediatere?
Jeg har selv vært igjennom en langvarig søknadsprosess for å få godkjent et knapt halvår av mine oppdrag som valgfri sideutdanning. Det ble godkjent, men jeg opplevde underveis at kravet om å dokumentere veiledning gikk igjen. Dette er et kritisk punkt ved feltarbeid, hvor man ofte jobber som eneste lege i prosjektet. Likevel har man ofte et stort og profesjonelt støtteapparat rundt seg. I prosjekter for Leger Uten Grenser er det mulig for legene å diskutere faglige spørsmål med en medisinsk koordinator, basert i landets hovedstad. I tillegg kan man ha tett kommunikasjon med såkalte medisinske referansepersoner ved hovedkvarterene i Europa. Dette er spesialister innenfor ulike fagområder. Deres oppgave er å støtte fagpersonellet ute i felten, utarbeide retningslinjer med mer.
I tillegg til å oppfordre arbeidsgivere til å være liberale og fleksible i forhold til å gi permisjoner til humanitært feltarbeid, bør det utarbeides klare retningslinjer for godkjenning av valgfri tjeneste til spesialistutdanningen. Man bør også vurdere muligheten for godkjenning av slikt arbeid som spesialiseringsrelevant tjeneste. Forslagsvis kunne man ha godkjent oppdrag inntil seks måneder som valgfri sideutdanning, samt inntil seks måneder som fagspesifikk tjeneste..
Så lenge kravene til prosedyrer, kurs og gruppe 1-tjeneste oppfylles, er det vanskelig å se hva som er i veien for å godkjenne medisinsk arbeid i felten som en del av spesialiseringen. Dette burde være mulig uten å måtte gjennom en tidkrevende og slitsom papirmølle.