Når legelivet butter

Kari Ronge Om forfatteren
Artikkel

– Terskelen for å bli hjelpesøkende er skyhøy hos leger. Det er ingen tvil om behovet for støttekollegaordningen.

Per Vaglum (t.v.) og Øystein Melbø Christiansen (t.v.) innledet til diskusjon rundt etiske dilemmaer knyttet til det å være lege for kolleger. Foto Lisbet T. Kongsvik

Det sier lederen for Legeforeningens koordinerende helse- og omsorgsutvalg (KOHO) psykiater Øystein Melbø Christiansen.

Legeforeningen har etablert et kollegialt støttetilbud i alle landets fylker. Legene som er med i de lokale støttegruppene (se: www.legeforeningen.no/id/147892), er håndplukket av styrene i de respektive fylkesavdelinger.

Jobbrelatert

Drøyt 90 erfarne leger er i dag støttekolleger, og omlag halvparten av dem deltok i den årlige samlingen på Soria Moria i januar. Der presenterte Melbø Christiansen statistikk fra perioden 2006 – 09.

– Vi mangler dessverre tall fra fem fylker, og det er nok en underrapportering av de henvendelsene som støttekollegene får, tror KOHO-lederen. – Likevel er trenden klar: Blant de ca. 100 legene som årlig er i kontakt med oss, ser vi at andelen med jobbrelaterte problemer har økt de siste fem årene og disse topper nå listen. Nedover på listen følger psykiske plager, familie- og samlivsproblemer og konflikt med arbeidsgiver. Rusmiddelmisbruk har også økt de siste fem årene, sier han.

Støttekollegaordningen åpner for inntil tre samtaler. Gjennomsnittlig finner det sted ca. to. En svak overvekt av mannlige leger tar kontakt, de fleste er i alderen 41 – 69 år, og brorparten av dem som benytter ordningen jobber utenfor sykehus.

– Det kan avspeile at solopraksis er mer belastende, men det kan også bety at allmennpraktikere i større grad innser at de kan ha nytte av tilbudet i tidlig fase. Foreløpig vet vi for lite om sammenhengen her, mener Øystein Melbø Chistiansen.

Hva er tålbart?

Blant temaene som ble diskutert på årssamlingen var etiske dilemmaer knyttet til det å være lege for kolleger. Psykiater og forfatter Per Vaglum inviterte forsamlingen til dypdykk i følelser som er vanskelige, enten man er lege eller ei: – Skal vi hjelpe pasienten til å tåle bedre det som ikke burde være tålbart, for eksempel med svære omveltninger i jobbsituasjonen? Og skal vi drive spesialservice overfor kolleger? spurte Vaglum som ba deltakerne huske på å være seg særlig bevisst rollefordelingen når de har konsultasjoner med legepasienter, og at syke leger ofte skjuler sine bekymringer.

– Utfordringen er å tåle egen usikkerhet og det underliggende handlingskravet som bor hos de fleste av oss som har valgt dette yrket, sa Vaglum.

Anbefalte artikler