Hva kan gjøres?
85 % av alle kreftpasienter opplever feil- eller undernæring pga. smerter ved næringsinntak, svelgevansker, slapphet, kvalme, endret smakssans og nedsatt appetitt (4). Det er derfor viktig med kartlegging og monitorering av ernæringen og eventuelt. supplering av inntaket for å forhindre utvikling av mangeltilstander som igjen kan medføre nedsatt sårtilheling, og nedsatt beskyttelse mot infeksjoner. Oppfølging av pasienter som er aktuelle for behandling for kreft i hode-hals-området bør være tverrfaglig og teambasert (4, 6). Etter vårt syn gjelder dette generelt for pasienter med svelgevansker, og man bør være særlig aktpågivende overfor senvirkninger hos dem som har gjennomgått strålebehandling. Det foreligger ikke internasjonale anbefalinger for dette. Men vi mener at pasientene, før terapeutiske tiltak settes inn mot kreftsykdommen, og basert på individuell kartlegging, bør få opplæring i øvelser med sikte på å opprettholde og eventuelt øke munnmotiliteten. Ved svelgevansker skal disse kartlegges.
Etter primærbehandlingen av kreftsykdommen må de pasientene som har svelgevansker, gjennomgå en ny vurdering av svelgefunksjonen, og eventuelt få råd med hensyn til tilpasset ernæring og vurdering av indikasjon for opplæring i spesifikke kompensatoriske svelgestrategier/øvelser. En del vil også ha behov for regelmessig oppfølging med kontroll og eventuelt justering av igangsatte tiltak. Carroll og medarbeidere har vist at svelgetrening før primærbehandling av denne typen kreft gir bedre svelgefunksjon etter intervensjon enn ingen trening før kreftbehandlingen (7). I tillegg er det vist at postintervensjonell livskvalitet knyttet til svelging bedres ved denne typen intervensjon (8).
Mye av utviklingsarbeidet for denne typen pasientoppfølging har foregått i USA, i et samarbeid mellom øre-nese-hals-spesialister og «speech and language pathologists» (tilsvarende våre logopeder). Utdanningen til slike logopeder inkluderer undervisning i utredning og behandling av svelgevansker. Slik undervisning er nå også en del av utdanningen til logopeder her i Norge.
I utredningen av pasienter med svelgevansker benyttes videofluoroskopi (røntgenfilming med digitalt videoopptak av svelgeprosessen med kontrast). Metoden er utviklet av Logemann (9). Dette suppleres eventuelt med en fiberoptisk endoskopisk undersøkelse av svelging (FEES) – først beskrevet av Langmore og medarbeidere (10). Ved hjelp av disse teknikkene kan man også danne seg et inntrykk av hvilken effekt forskjellige kompensatoriske tiltak, som for eksempel justering av hode-/sittestilling, spesielle svelgeteknikker, ernæringskonsistenser og mengde per svelging har på svelgingen. Dette gir et godt grunnlag for å gi pasienten råd om hvilke ernæringskonsistenser og -mengder som er trygge for ham eller henne til enhver tid. Grundig anamneseopptak, observasjon og undersøkelse av motilitet og kraft i aktuelle strukturer, samt prøvesvelging uten kontrast, skal alltid fortas forut for videofluoroskopi og endoskopi. Tiltakene må ses i sammenheng med pasientens generelle helsetilstand og prognose, og det er derfor viktig at legen er medlem av behandlingsteamet.