()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Vi må innrømme at vi leser Sven Knagenhjelms innlegg i Tidsskriftet nr. 19/2010 i den pågående nakkeslengdebatten på bakgrunn av hans virke som erstatningsadvokat (1). Vi tror dette også må være grunnen til at han kun siterer for lengst utdatert litteratur om bløtdelsskader, og at han avviser relevansen av nyere studier der man ikke har kunnet påvise noen skadebetingede endringer i nakken med en meget sensitiv teknikk som MR. Når han hevder at «Litauen-undersøkelsen» er blitt møtt med «omfattende» kritikk, kan han ikke mene den siste og viktigste litauiske studien, en kontrollert prospektiv kohortundersøkelse (2), som viste at det ikke er er noen langtidsfølger etter vanlig nakkesleng i et land uten erstatningsmuligheter. Denne studien ble publisert i 1999, dvs. etter den av Knagenhjelms siterte «omfattende kritikk». Eller mener han at kritikerne har hatt profetiske evner? Oss bekjent er det etter den prospektive studien fra 1999 ikke publisert en eneste detaljert kritikk i et internasjonalt medisinsk tidsskrift mot dette arbeidet. Istedenfor har enkelte tilhengere av det såkalte kroniske nakkeslengsyndrom valgt å ignorere resultatene i håp om at de skal gå i glemmeboken. Det gjør de ikke, og vi takker Knagenhjelm for å gi oss anledning til påny å påpeke at nakkeplagene etter nakkesleng i et land uten erstatningsmuligheter varer gjennomsnittlig tre dager og maksimalt 17 dager, mens hodepinen varer gjennomsnittlig 4,5 timer og maksimalt 20 dager (2).

    Når det gjelder Knagenhjelms betraktninger om den nedre grensen for potensielt skadeforvoldende hastighetsendring (delta V) av den påkjørte bil, blir disse meningsløse når han hevder et skadepotensial for hastighetsendringer hvor akselerasjonsbelastningen på nakken er lik eller mindre enn det man er utsatt for gjennom utallige nakkebevegelser i dagliglivets aktiviteter. Dersom man likevel går ut fra de symptomene som er angitt av nakkeslengutsatte, er den nedre potensielle skadegrensen egentlig 0 km/time, ettersom 20 % av forsøkspersoner også etter en liksompåkjørsel angir akutte eller subakutte symptomer (3). Når man heller ikke krever noen skaderelaterte funn ved objektive undersøkelser, åpner man egentlig for å innføre selvbestemt erstatningsrett, noe norske og åpenbart også danske domstoler i enkelte tilfeller langt på vei synes å ha akseptert. Medisinsk sakkyndighet er i så fall overflødig i slike saker, og det er kanskje det Knagenhjelm ønsker?

    PDF
    Skriv ut
    Relaterte artikler

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media