R. Holtedahl svarer:

Robin Holtedahl Om forfatteren
Artikkel

Pfizer har rett i at de to studiene A0081056 og A0081077 er blitt publisert (artikkelens referanser 23 og 24). Jeg ble oppmerksom på dette i april, og sendte inn revidert manus til redaksjonen, men dessverre for sent med hensyn til trykking. Manglende kryssreferanser mellom publiserte studier og studieregistrenes protokollnummer vanskeligjør oppsporing av slike koblinger. Vi kan enes om at det foreligger tre publiserte og én ufullstendig publisert studie av pregabalin ved fibromyalgi. Gjennomsnittlig prosentvis bedring på primære endepunkter på optimal dosering i de fire studiene var (etter mine beregninger) 13,4, 14,9, 9,3 og 8,1. Pfizer hevder at effekter på sekundære endepunkter i studie A0081100 er blitt publisert. Så vidt jeg kan se, er det imidlertid kun for det primære endepunkt (VAS) at det er oppgitt baselineverdier ved studiestart, og derved kan prosentvis klinisk bedring på øvrige endepunkter ikke beregnes. Croffords 2008-studie ble utelatt fordi den ikke hadde klassisk randomisert design.

Hovedkonklusjonene i min analyse av de tre fullt publiserte studier (beskjedne og sprikende kliniske effekter, selektiv og lite balansert resultatrapportering) står etter mitt skjønn fortsatt ved lag. Monica Kjekens påstand om en «åpen og regulert prosess» er etter mitt skjønn lite forenlig med at to av de fire studiene unnlater å gi informasjon om effekter på alle endepunkter. At Cochrane-rapporten i sammendraget er forholdsvis positiv til pregabalin, må ses i sammenheng med at den tar for seg effekten også på postherpetisk nevralgi og diabetisk nevropati. Når man går nærmere inn på effekten på fibromyalgi alene, er tallene mindre overbevisende. Man vil altså måtte behandle ca. ti fibromyalgipasienter for at én skal oppnå 50 % smertelindring.

Ifølge Trond Methi består legemiddelindustrien av enkeltmennesker, som ikke har som motiv å «systematisk svindle, korrumpere og lyve» om sin forskning. Frigitte interne dokumenter i forbindelse med den føderale etterforskning av gabapentinskandalene i USA viser imidlertid hvordan det utover på 1990-tallet utviklet seg en korrumperende organisasjonskultur, der brudd på både forskningsetikk og retningslinjer for markedsføring mer var regelen enn unntaket. Det dreide seg om en systemisk og ledelsesstyrt praksis, som gjennomsyret alle organisasjonsnivåer. Negative forskningsresultater ble enten forsøkt forsinket, publisert i obskur eller vanskelig tilgjengelig form, eller rett og slett «glemt» (eksempel fra internt notat: «Vi bør være forsiktige med å publisere noe som kan ødelegge Neurontins markedssuksess») (1). Firmaet forsøkte også å påvirke Cochrane-utvalget som evaluerte gabapentin. I åtte av 12 publiserte gabapentinstudier ble det primære endepunkt endret underveis (2). Da salget av gabapentin sviktet i 2005, ble firmaets overordnede mål å øke salget av pregabalin på ikke-godkjente indikasjoner. Gjennom å fremsette falske påstander om pregabalins relative fortrinn, bestikkelse av opinionsledere osv. ble målsettingen overoppfylt. Pfizer lyktes også å få pregabalin på refusjonslisten (3). Selv om slike forhold ikke nødvendigvis kan ekstrapoleres til firmaets virksomhet i Norge, mener jeg, i motsetning til Kjeken, at «påstander om at industriens forskning er skjevvinklet (biased), konstruert og upålitelig» ikke er helt uten grunnlag.

Anbefalte artikler