Dansk seniorpolitikk – apokalypse nå!

Olaf Gjerløw Aasland Om forfatteren
Artikkel

Ishøy, T

Alle disse løfter om et tidssvarende sundhedsvæsen

En debatbog om de danske sygehuse. 285 s, tab, ill. København: Forlaget Vandkunsten, 2010. Pris DKK 229

ISBN 978-87-7695-156-6

Da jeg leste denne boken, var det raskt to danske organisasjoner jeg måtte google. Den ene var Dansk Selskab til Sikring af Lægers Ytringsfrihed (DSLY; http://dsly.dk/). I deres formålsparagraf står det bl.a: «Selskabets formål er at sikre lægers ytringsfrihed i overensstemmelse med gældende love, vedtægter og internationale deklarationer til gavn for patienterne og sundhedsvæsenet. Samtidig vil selskabet støtte medlemmer, der kommer i knibe i forhold til ytringsfriheden og søge at forhindre, at dette sker i fremtiden (…).»

Den andre organisasjonen, som i boken fremstår som den store stygge ulven, heter DJØF. Det er tydelig at bokens redaktør, Torben Ishøy, tar det som en selvfølge at alle lesere vet hva disse bokstavene står for, men det visste altså ikke jeg. DJØF er forkortelsen for Danmarks jurist- og økonomforbund, og på hjemmesiden (www.djoef.dk/) heter det: «DJØFs over 69.000 medlemmer arbejder bl.a. med jura, økonomi, administration, forvaltning, forskning, undervisning, kommunikation og ledelse.»

Når jeg nevner dette, er det fordi jeg lurer på om en bok som denne i det hele tatt ville kunne bli utgitt i Norge. Her har vi ingen egen organisasjon (utenfor Legeforeningen) til å ivareta legenes ytringsfrihet, men opplever heller ikke en så massiv og konkret legefiende som DJØF tydeligvis er.

Hva handler så denne boken om? Den presenteres som en debattbok om de danske sykehusene. Det kan man trygt si at den er, bortsett fra at det ikke foregår noen debatt i selve boken. Den representerer en samstemt og kraftig bredside mot danske samfunnsinstitusjoner, og i særdeleshet helsevesenet og måten sykehusene drives på. 15 av de 16 bidragsyterne er mannlige nåværende og pensjonerte overleger og professorer, den siste er kvinnelig sykepleier med samme etternavn som en av overlegene. Gjennomsnittsalderen for de debatterende legene er 69 år, med et spenn fra 53 år til 91 år.

Dette bør selvsagt ikke nødvendigvis svekke sakligheten. Pensjonerte leger kan komme med offentlig kritikk av systemet uten å risikere å miste jobben, en risiko som også finnes her til lands (1). Dessuten er det ikke utenkelig at en eldre erfaren overlege kan komme med nyttige og konstruktive forslag til endringer og forbedringer av systemene.

Dessverre er det ikke konstruktive forslag som preger denne boken. Den fremstår, med noen få hederlige unntak, som en endeløs klagesang, stort sett over temaet «alt var mye bedre før». Flere av innleggene bekrefter alle forestillinger om eldre mannlige overleger som arrogante besserwissere, og både sykepleiere og pasienter får sine pass skikkelig påskrevet. Men hovedfienden er de før omtalte DJØF-erne. Vi kjenner denne type beskrivelser fra norske humorister, for eksempel i en artikkel om kunsten å svømme blant haier (2), bare at her er det blitt blodig alvor. Som redaktøren Torben Ishøy skriver i sin lange og nokså snirklete klagesang: «Bureaukrater og hofsnoge har inndtaget væsentlige kontrollposter, som den syge intetanende må passere for at kunde gennemføre den lange vandring opad gennem systemet.»

Et innlegg som skiller seg positivt ut er Lars Heslets «Fremtidens hospital». Han har bl.a. skrevet boken Sansernes hospital (3), og jeg antar hans kapittel er en kortversjon av denne. Han viser på en overbevisende måte hvordan sykehusbyggene, særlig der hvor man må forholde seg til gamle bygninger beregnet på gårsdagens behandlingsregimer, ikke har maktet å følge med i den kunnskapsbaserte teknologiutviklingen, for eksempel ved å fjerne unødvendige stresselementer for personalet og pasienter. Det handler bl.a. om så enkle ting som å redusere støy og sørge for optimale lysforhold.

Det internasjonale perspektivet er totalt fraværende. Den danske nedturen som beskrives blir ikke satt i relieff til andre lands «nedturer». For meg blir dette en samling apokalyptiske skrifter fra en avgående legegenerasjon som er frustrert fordi de ikke selv lenger sitter ved roret. Hvorfor gjorde de ikke mer da de var yngre og saftigere?

Anbefalte artikler