Bispektral indeks for monitorering av anestesieffekt
Bispektral indeks (BIS) (Aspect Medical) ble lansert i midten av 1990-årene (17). BIS-metoden innbefatter «power»- og spektralanalysene og bispektral analyse av EEG-bølgene. En bispektral analyse går ut fra havbølgeteorier og kan kort forklares slik at man studerer hvordan én sinusbølge påvirker den neste (18). Selv om hovedtrekkene i algoritmen for beregning av bispektral indeks er publisert, er en liten del stadig en beskyttet bedriftshemmelighet, hvilket ofte holdes frem som et argument mot anvendelsen (19).
En BIS-monitor er enten frittstående eller kan integreres i de fleste overvåkingsenheter. Pasienten kobles til apparatet ved hjelp av klistrelappelektroder i panneregionen. Den bispektrale indeksen oppgis som et tall mellom 0 og 100, der verdier over 95 er typiske for en helt våken person og verdier ned mot 0 uttrykker isolelektrisk EEG og dermed opphør av cerebral aktivitet (f.eks. ved meget dyp anestesi, grav hypotermi eller opphørt hjernesirkulasjon). For kirurgisk anestesi sikter man vanligvis mot BIS-verdier mellom 40 og 60 (fig 3) (20).
I tidlige studier fant man god korrelasjon mellom BIS-verdier og klinisk vurdert sedasjonsnivå, hukommelse og evne til innlæring, men dårligere samsvar mellom verdiene og smertefull stimulering (21) – (27). Omtrent samtidig ble det gjort studier som førte til endret oppfatning av mer basale anestesimekanismer. Ira Rampil studerte behovet for anestestika hos rotter med artifisielt fremkalte tverrsnittslesjoner (28) og decerebrerte rotter (29). Joseph Antognini studerte en geitemodell der sirkulasjonen til hhv. hjerne og ryggmarg ble skilt ved at man underbandt halsarterier og forsørget den cerebrale sirkulasjonen ved hjelp av hjerte-lunge-maskin. Derigjennom kunne man tilføre ulike konsentrasjoner av anestetika samtidig til forskjellige avsnitt av sentralnervesystemet (30). Disse dyrestudiene viste at anestetika hemmer motoriske avvergingsreaksjoner på smerte hovedsakelig ved virkning på ryggmargsnivå og at effekten bare i liten grad skyldes midlenes effekter på cerebral aktivitet – det som man ved hjelp av BIS-metoden tok sikte på å kvantifisere.
I andre typer studier ble pasientene randomisert til enten å få narkosemidlene justert etter BIS-verdier eller etter alminnelige kliniske variabler som hemodynamikk, pupillstørrelse etc. De som ble styrt etter BIS-metoden, våknet raskere og/eller ble tilført mindre doser narkosemidler, og dette gjaldt både for gassanestesi og intravenøs anestesi (31, 32). Median oppvåkningstid ble ikke påvirket i særlig grad, men blant de BIS-styrte pasientene forsvant «sjusoverne» (de som har en vesentlig forlenget oppvåkningstid), sannsynligvis fordi de har et vesentlig lavere behov for anestesimiddel enn gjennomsnittspasienten. Imidlertid konkluderte en metaanalyse fra 2004 med at det var en negativ kostnad-nytte-effekt, idet kostnadene ved BIS-monitorering ikke ble oppveid av innsparte medikamentutgifter, redusert liggetid og lavere forekomst av postoperativ kvalme (33). En BIS-monitor koster i dag om lag kr 30 000, elektroder til én pasient i underkant av kr 100 (Rune Strand, Infiniti Medical, personlig meddelse).