Diskusjon
Nøytropen enterokolitt er en alvorlig tilstand, med en mortalitet på 8–40 % (2, 6, 7). Den kan progrediere raskt fra milde magesmerter og subfebrilia til livstruende septisk sjokk. Klinisk undersøkelse er av begrenset verdi og må suppleres med CT-undersøkelse (fig 1) eller ultralyd abdomen, som gir best diagnostisk resultat og utelukker andre patologiske tilstander (2–4).
I vårt materiale fikk de som døde aplasi kort tid etter induksjonsbehandling, og de hadde mange fortykkede tarmsegmenter (tab 1). Dette er funn som ikke har vært rapportert tidligere.
Lang aplasitid ble påvist hos dem som trengte kirurgisk behandling. Kortvarig aplasi begrenser inflammasjonen til tarmmucosa (mukositt), langvarig aplasi forårsaker kontinuerlig bakteriell invasjon av tarmveggen, med ulcerasjoner (fig 2), nekrose og perforasjon. Disse funnene er i samsvar med observasjoner gjort av Wade & Nava (8). Imidlertid forekommer økt fortykkelse av tarmveggen også ved kolitt utløst av Clostridium difficile, transplantat-mot-vert-sykdom, cytomegalovirusinfeksjon og tarmiskemi (4). Derfor må disse tilstandene utelukkes hvis radiologiske funn skal ligge til grunn for diagnosen nøytropen enterokolitt.
Tarmens veggtykkelse øker med varigheten av abdominale symptomer (2, 3). Cartoni og medarbeidere rapporterte 60 % mortalitet hos pasienter med tarmveggsfortykkelse > 10 mm (2).
Behandlingen av nøytropen enterokolitt må vurderes individuelt ut fra kliniske og røntgenologiske funn. Generelt anbefales initialt konservativ behandling (5), (9–11) med bredspektrede antibiotika, væske- og elektrolyttilførsel og blodprodukter, og enteral ernæring tilstrebes. Derimot er kirurgi nødvendig hos pasienter med fri luft intraabdominalt eller alvorlig gastrointestinal blødning (9–11). Ved kirurgi skal nekrotiske og perforerte tarmsegmenter reseceres. Primære anastomoser bør unngås, særlig ved leukopeni og pågående kjemoterapi, hvor risikoen for anastomoselekkasje er stor (5, 9). I vårt materiale overlevde fire pasienter tarmreseksjon med fremlegging av stomi. Slik behandling er forenlig med aksepterte kriterier for kirurgi ved nøytropen enterokolitt (9, 10) og er vist å kunne bedre prognosen (5).
Ved nøytropen enterokolitt er konservativ behandling hjørnesteinen, men kirurgi er nødvendig ved irreversible skader på tarmen og alvorlig blødning. Kort tid til aplasi etter induksjonsbehandling og patologisk fortykkelse av mange tarmsegmenter synes å innebære dårligere prognose.