Norsk støtte til helsesektoren i Tanzania

Barne- og mødredødelighet i Tanzania

Tusenårsmål 4 er en reduksjon av barnedødeligheten med to tredeler fra 1990-nivået innen 2015. Tanzania er det eneste landet i Afrika sør for Sahara som er vurdert til å være i rute med henblikk på å oppnå målet (1). Vurderingen er gjort på bakgrunn av en nedadgående trend i dødeligheten blant barn under fem år. Men denne trenden må antas å flate ut, idet reduksjonen inntil nå har skjedd blant barn over ett år. Nyfødtdødeligheten har derimot vist svært lite nedgang; i 1999 var den på 40,4 per 1 000 levende fødte, og i 2004/-05 var den 32 (2). For at målet skal oppnås, må derfor nyfødtdødeligheten reduseres betydelig.

Tusenårsmål 5 er en reduksjon av mødredødelighet med tre firedeler fra 1990-nivået innen 2015. Den viser ikke samme gunstige utvikling som barnedødeligheten. Mødredødelighet er vanskelig å måle, og det er store konfidensintervaller. Offisiell statistikk i Tanzania sier at mødredødelighetsratioen er 578 per 100 000 levende fødte (2) og baserer seg på en utvalgsundersøkelse fra 2004/-05. FN og Verdensbanken bruker en noe annerledes metode der mange kilder sammenholdes og det gjøres en kalkyle basert på påliteligheten av ulike data. De anslår at ratioen er på 950 per 100 000, med konfidensintervall på 620–1 300 (2–4) (tab 1).

Det betyr at 13 000 kvinner dør av graviditetsrelaterte årsaker i Tanzania årlig, og at livsløpsrisikoen for å dø pga. en graviditet, fødsel eller abort er en av 24. Det dør 45 000 nyfødte per år. Omsatt i hverdagsrealitet betyr det at på et middels stort sykehus bæres det nesten daglig ut ett dødt nyfødt barn fra fødeavdelingen, og en død kvinne i uken. De fleste fødselshjelpere i Norge som erfarer at en kvinne eller et barn dør i forbindelse med en graviditet eller fødsel, opplever det som noe rystende. Denne type reaksjoner blir umulig der slike hendelser er vanlige, og det utgjør en fare for demoralisering.

Nyfødtdødelighet er en sensitiv parameter på kvinners helse under svangerskapet, og på fødsels- og barselomsorg. Det er velkjent at reduksjon av mødredødelighet i all hovedsak er avhengig av muligheten til å få rask hjelp når det oppstår problemer. Selv ikke den beste svangerskapsomsorgen kan i tilstrekkelig grad forutsi hvem som får komplikasjoner, og derfor må akutt fødselsomsorg være tilgjengelig for alle gravide og fødende, slik at de som trenger hjelpen, får den.

Med den statistikken som Tanzania oppviser, er det derfor ikke overraskende at særlig fødsels- og barselsomsorgen er svært mangelfull. Mens nesten alle gravide går til minst en svangerskapskontroll, føder bare 47 % i institusjon (2). Da er også det laveste helseinstitusjonsnivået, «dispensaries», medregnet. Et «dispensary» er meget enkelt utstyrt, ofte uten innlagt vann og strøm, og med mulighet til bare enkel forebygging og behandling. Den best utdannede er i høyden sykepleier med noe fødselshjelperfaring, men sjelden utdannet jordmor. De er ofte svært dårlig utrustet til å håndtere komplikasjoner og ordner ikke alltid med videresending til fødeavdeling når det er nødvendig. Oppfølgingen av nybakte mødre og av nyfødte er meget svak. De fleste kvinnene tar med seg barnet og reiser hjem etter bare noen timer, og bare 13 % av barselkvinnene får noen form for undersøkelse (2). Observasjon av nyfødte, også av premature og syke, er svært dårlig. Gang på gang fikk jeg høre at det vanlige var at personalet «fant barna døde i sengen». Den teoretiske kunnskapen om hvordan man skulle håndtere akutte problemer kunne være der, men det skortet på å omsette den i praksis.

Særlig etter at tusenårsmålene ble innført, har fødsels- og barselsomsorgen fått økt oppmerksomhet. Det er nokså stor enighet om hva som er problemene, enten de beskrives som at kvinner ikke kommer i tide til steder der hjelpen finnes, at det er for lite personell, utstyr og medisiner, eller det skyldes underliggende forhold, som fattigdom og kvinners svake stilling.