Utstyr, laboratorieanalyser og medikamenter ved kommunale legevakter

Originalartikkel Allmennmedisin Samfunnsmedisin
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Abstract
    Bakgrunn.

    Bakgrunn.

    Det finnes ingen kunnskap om hvilket utstyr leger på vakt ved kommunale legevakter har tilgjengelig for diagnostikk og behandling. Slik kunnskap er nødvendig om det skal fastsettes normer eller krav på området.

    Materiale og metode.

    Materiale og metode.

    Et spørreskjema ble våren 2007 sendt til alle landets kommunale legevakter for å kartlegge hvilket utstyr, hvilke laboratorieanalyser og hvilke medikamenter som finnes ved legevaktene samt rutiner knyttet til hjerte-lunge-redning, laboratoriearbeid og medikamenthåndtering.

    Resultater.

    Resultater.

    223 av 261 legevakter (85 %) besvarte skjemaet. 150 legevakter var samlokalisert med legekontorer i vertskommunen, 59 legevakter var frittstående og 14 var samlokalisert med akuttmottak. Legevakter som var samlokalisert med legekontorer hadde et bredere utvalg av utstyr, laboratorieanalyser og medikamenter enn frittstående legevakter. Vaktleger gjorde mye av laboratoriearbeidet ved samlokaliserte legevakter, kvalitetskontrollen ble utført av legekontorets personell. 27 % av de frittstående legevaktene har ikke NOKLUS-medlemskap. Legene øvde avansert hjerte-lunge-redning oftere enn årlig ved 52 % av legevaktene, tilsvarende tall for frittstående legevakter var 40 %. Ved 74 % av de frittstående legevaktene fikk hjelpepersonellet øvd minst årlig.

    Fortolkning.

    Fortolkning.

    Utstyrsnivå og analyserepertoar styres i stor grad av om legevaktlokalene er samlokalisert med et legekontor, men trolig også av avstand til ambulanse, sykehus og apotek. Manglende rutiner for laboratoriearbeid og sjeldne øvelser i avansert hjerte-lunge-redning kan medføre dårligere analysekvalitet og lavere kompetanse enn ønskelig.

    Abstract

    Background.

    Availability of equipment for diagnostics and treatment in out-of-hours services in Norway is not documented and no guidelines exist on requirements for the various types of equipment (including drugs) needed. A knowledge basis on status and needs should be established so minimum requirements can be developed.

    Material and methods.

    The National Centre for Emergency Primary Health Care sent a questionnaire on availability of diagnostic equipment, laboratory tests, medication and quality assurance systems to all 261 municipal out-of-hours services in Norway in February 2006.

    Results.

    223/261 (86 %) of the services responded. 150 used the same office as a day-time practice, 59 had their own office and 14 were localised in a hospital/ emergency care unit. Services located in GP surgeries with a daytime-practice had a wider range of equipment, laboratory tests and medicines. Physicians on duty in the out-of-hours services with shared facilities did much of the laboratory work, but the quality control was done by the personnel at daytime. 27 % of the independent services did not have external control of their laboratory work (they were not members of the Norwegian Quality Improvement of Primary Care Laboratories). GPs were trained on acute medical situations more than once a year in 52 % of all the out-of-hours-services, but for only 40 % in the independent services. Other personnel were trained more than once a year in 74 % of the independent services.

    Interpretation.

    Availability of equipment and laboratory test repertoire for GPs on duty at out-of-hours services seems to depend on whether the services are shared with GP surgeries and also used at daytime, and the distance to ambulance, hospital and pharmacy. Lack of routines for laboratory work and low training frequency in acute medical procedures may lead to poor quality of the analyses and lower competence than needed.

    Main findings
    Tabell

    Hovedbudskap

    • Norske legevakter disponerer i stor grad utstyret sammen med fastlegekontorer

    • Samlokaliserte legevakter er bredere utstyrt enn frittstående legevakter

    • Ved samlokaliserte legevakter utføres kvalitetskontroll av laboratorieutstyr hyppigst av legekontorets personell, mens vaktlegen ofte utfører analysene

    • Leger øver sjeldnere på avansert hjerte-lunge-redning ved store frittstående legevakter enn ved mindre samlokaliserte legevakter

    Artikkel
    Innledning

    I Norge er legevakt et kommunalt ansvar, og den enkelte kommune skal organisere tjenesten og sørge for lokaler, utstyr og nødvendig hjelpepersonell for vakthavende lege. Forutsetninger for god medisinsk kvalitet i form av tilgjengelig utstyr og kontroll av utstyret er i liten grad undersøkt. Det finnes heller ingen forskrift, avtale eller nasjonal standard for hvilket utstyr og hva slags personell som skal være tilgjengelig for lege på vakt. Vi har derfor kartlagt hvilket utstyr, hvilke laboratorieanalyser og hvilke medikamenter som er tilgjengelig for diagnostikk og behandling samt rutinene knyttet til hjerte-lunge-redning, laboratoriearbeid og medikamenthåndtering.

    Materiale og metode

    Materiale og metode

    Nasjonalt kompetansesenter for legevaktmedisin har opprettet et register over alle norske legevakter (1, 2). Våren 2007 ble det sendt et spørreskjema til 282 vertskommuner som ifølge registeret hadde egen eller interkommunal legevakttjeneste hele eller deler av døgnet. Det ble purret én gang.

    Skjemaet var i fire deler, med forhåndsoppgitte svaralternativer og noe plass til tilføyelser. Alternativene ble valgt ut fra kunnskap om utstyrsnivå og rutiner ved legekontorer og enkelte større legevakter, og vi ba daglig leder stå for utfyllingen. I første del skulle det krysses av for hvilke typer utstyr som er tilgjengelig for vaktlegen kveld og natt. Vi spurte om hvor ofte henholdsvis leger og hjelpepersonell øvde på hjerte-lunge-redning. I andre del ba vi om informasjon om hvilke laboratorieanalyser som fantes ved legevakten, hvem som tar blodprøver og analyserer dem og hvordan prøvemateriale transporteres til eksternt laboratorium. Tredje del omhandlet hvilke rutiner legevakten har for opplæring av personalet i bruk av laboratorieutstyr, rutiner for kvalitetskontroll av laboratorieutstyret og om legevakten har eget medlemskap i Norsk kvalitetsforbedring av laboratorievirksomhet utenfor sykehus (NOKLUS). Videre ble det spurt om rutiner ved stikkskader og blodsøl og om de ansatte har tilbud om hepatitt B-vaksinasjon. I siste del spurte vi om rutiner for oppbevaring og utlevering av medikamenter. Til slutt skulle det krysses av for hvilke medikamenter som var tilgjengelig ved legevakten – av et utvalg på 30 medikamenter til intravenøs bruk, 27 til peroral bruk, tre til inhalasjon og tre lokalmidler.

    På bakgrunn av opplysninger i legevaktregisteret (1) ble legevaktene gruppert etter om det var flere eller færre enn 10 000 innbyggere i vaktdistriktet. I legevaktdistrikter med innbyggertall > 10 000 er det gjerne ansatt hjelpepersonell hele eller deler av døgnet, i økende grad med økende størrelse. I tillegg har vi tatt med i analysen om legevaktene var samlokalisert med legekontor eller akuttmottak eller var helt frittstående med eget lokale og hjelpepersonell. Innsamlede data ble analysert i statistikkprogrammet SPSS versjon 13.0 med enkle frekvensanalyser og krysstabeller.

    Resultater

    Resultater

    Etter gjennomgang av de 282 kommunene fra registerstudien viste det seg at 261 hadde egen legevakt på kveld og natt. Svarprosenten hos disse var 85 (n = 223) og tilbudet på kveld og natt var omtrent identisk. 14 av legevaktene var samlokalisert med akuttmottak og har i praksis tilgang på andre tjenester og utstyr enn de øvrige. De er derfor utelatt fra videre omtale. Gruppen av legevakter samlokalisert med legekontor ble delt i to undergrupper ut fra innbyggertall, mens det i gruppen av frittstående legevakter bare er legevakter som dekker minst 10 000 innbyggere. Resultatpresentasjonen er basert på data fra disse tre gruppene (n = 209).

    Apparatur og utstyr til diagnostikk og behandling

    Apparatur og utstyr til diagnostikk og behandling

    Tabell 1 viser hvor hyppig ulike typer utstyr er tilgjengelig for lege på vakt. Røntgen- og ultralydapparat og alkometer er lite utbredt, mens over 90 % har tilgang på EKG, urinkateter, otoskop og oftalmoskop samt utstyr til sårsutur, gynekologisk undersøkelse og intravenøs tilgang. Nesten alle hadde også utstyr for øyeskylling, forstøverapparat, utstyr for oksygentilførsel og defibrillator. Akuttsekk og markeringsjakke til bruk ved utrykning er i mindre grad tilgjengelig ved frittstående legevakter. Samlokaliserte legevakter er generelt bredere utstyrt enn frittstående legevakter, særlig gjelder dette de mindre.

    Tabell 1

    Antall legevakter med tilgjengelig utstyr fordelt etter størrelse på legevaktdistriktet og samlokalisering med legekontor

    Totalmateriale (N = 209)

    Samlokaliserte < 10 000 innbyggere (n = 125)

    Samlokaliserte > 10 000 innbyggere (n = 25)

    Frittstående (n = 59)

    Antall

    (%)

    EKG

    207

    (99)

    125

    25

    57

    Urinkateter

    207

    (99)

    123

    25

    59

    Oftalmoskop/otoskop

    207

    (99)

    124

    25

    58

    Intravenøs kanyle

    205

    (98)

    123

    25

    57

    Utstyr sårsutur

    205

    (98)

    124

    25

    56

    Gynekologisk utstyr

    203

    (97)

    122

    25

    56

    Øyedråper

    201

    (96)

    119

    25

    57

    Forstøverapparat

    201

    (96)

    122

    24

    55

    Utstyr oksygentilførsel

    199

    (95)

    120

    24

    55

    Permanent urinkateter

    199

    (95)

    119

    24

    56

    Utstyr øyeskylling

    196

    (94)

    117

    24

    55

    Bag/maske til ventilering

    196

    (94)

    117

    23

    56

    Akuttsekk m/utstyr

    185

    (89)

    113

    22

    50

    Defibrillator

    183

    (88)

    113

    23

    48

    Bakteriologisk medium

    179

    (86)

    115

    22

    42

    Rektalt termometer

    179

    (86)

    105

    20

    54

    Synstavle

    177

    (85)

    112

    22

    43

    PEF-måler

    174

    (83)

    111

    19

    44

    Sug

    167

    (80)

    103

    19

    45

    Tonometer

    166

    (79)

    109

    23

    34

    Laryngelatuber

    164

    (78)

    97

    20

    47

    Sterilisator

    160

    (76)

    91

    22

    47

    Markeringsjakke/-vest

    154

    (74)

    97

    22

    35

    Mikroskop

    153

    (73)

    100

    17

    36

    Tamponadeutstyr

    148

    (71)

    93

    20

    35

    Tolkingsmodul i EKG

    146

    (70)

    89

    17

    40

    Lupelampe

    144

    (69)

    86

    19

    39

    Rektoskop/anoskop

    145

    (69)

    105

    20

    20

    Endotrakealtuber

    142

    (68)

    91

    19

    32

    Virologisk medium

    133

    (64)

    95

    16

    22

    Oksymeter

    134

    (64)

    83

    9

    42

    Øretermometer

    128

    (61)

    67

    14

    47

    Spirometer

    119

    (57)

    94

    16

    9

    Utstyr laryngoskopi

    102

    (48)

    75

    10

    17

    Utstyr ventrikkeltømming

    94

    (45)

    77

    10

    7

    Utstyr gipsing

    93

    (44)

    77

    6

    10

    Skop til hjerteovervåkning

    89

    (42)

    59

    5

    25

    Intraossøs kanyle

    69

    (33)

    54

    6

    9

    Utstyr senesutur

    54

    (25)

    38

    4

    12

    Ultralydapparat

    30

    (14)

    20

    3

    7

    Røntgenapparat

    28

    (13)

    16

    4

    8

    Alkometer

    11

    (5)

    5

    0

    6

    Laboratorieanalyser

    Laboratorieanalyser

    Seks laboratorieundersøkelser finnes ved så godt som alle legevakter: CRP, blodsukker, urinstrimmel, svangerskapstest, streptokokkantigentest og hemoglobin (tab 2). Bare noen få legevakter har mulighet for klinisk-kjemiske analyser som kalium, ALAT og kreatinin. Hurtigtester for CK-MB, D-dimer og troponin har også liten utbredelse. INR-måling er tilgjengelig ved hver fjerde legevakt. Det gjelder først og fremst de samlokaliserte, der man i stor grad disponerer analyseutstyret sammen med legekontoret, mens det bare er 3 % (to av 59) av de frittstående legevaktene som analyserer INR. En tilsvarende tendens finner vi også for HbA1c og celletelling. I motsetning til dette er det vanligere med testsett for mononukleose og Chlamydia ved frittstående legevakter.

    Tabell 2

    Antall legevakter med tilgjengelige laboratorieanalyser fordelt etter størrelse på legevaktdistriktet og samlokalisering med legekontor

    Totalmateriale (N = 209)

    Samlokaliserte < 10 000 innbyggere (n = 125)

    Samlokaliserte > 10 000 innbyggere (n = 25)

    Frittstående (n = 59)

    Antall

    (%)

    CRP

    207

    (99)

    123

    25

    59

    Urinstrimmel

    200

    (96)

    119

    24

    57

    Glukose

    200

    (96)

    118

    23

    59

    Urin-HCG

    194

    (93)

    118

    20

    56

    Streptest

    193

    (92)

    113

    22

    58

    Hemoglobin

    190

    (91)

    113

    21

    56

    Blod i feces

    157

    (75)

    99

    17

    41

    Urindyrking

    121

    (58)

    83

    18

    20

    Mononukleosetest

    116

    (56)

    57

    14

    45

    Urinmikroskopi

    102

    (48)

    68

    11

    23

    SR

    69

    (33)

    57

    6

    6

    Chlamydiatest

    55

    (26)

    29

    6

    20

    INR

    52

    (25)

    45

    5

    2

    HbA1c

    32

    (15)

    27

    4

    1

    Celleteller

    28

    (13)

    21

    5

    2

    Leukocytter

    22

    (11)

    16

    4

    2

    Trombocytter

    19

    (9)

    13

    4

    2

    D-dimer

    13

    (6)

    9

    1

    3

    Troponin

    12

    (6)

    7

    0

    5

    ALAT

    8

    (4)

    4

    1

    3

    Kreatinin

    8

    (4)

    4

    1

    3

    Influensatest

    8

    (4)

    5

    1

    2

    GT

    7

    (3)

    4

    0

    3

    Urat

    6

    (3)

    3

    0

    3

    Kalium

    5

    (2)

    2

    1

    2

    CK-MB

    4

    (2)

    2

    0

    2

    Kolesterol

    3

    (2)

    2

    0

    1

    Helicobacter pylori

    4

    (2)

    4

    0

    0

    Natrium

    3

    (1)

    1

    0

    2

    Medikamenter

    Medikamenter

    Ved alle legevakter oppbevares det medikamenter, og de fleste lagerfører et bredt spekter (e-tab 3). Tilgangen på legemidler styres i stor grad av at legevaktene selv kjøper inn og oppbevarer medikamenter, det er kun 5 % av legevaktene som opplyser at vaktlegen har ansvar for innkjøp. Av de legevaktene som selv kjøper inn medikamenter, oppgir 44 % at de selger enkeltdoser som skal holde til apoteket åpner. 48 % har også minstepakninger for salg, mens noen få legevakter bare har medikamenter til eget bruk. Det var små forskjeller mellom samlokaliserte og frittstående legevakter.

    Tabell 3  

    Antall legevakter med tilgjengelige medikamenter fordelt etter størrelse på legevaktdistriktet og samlokalisering med legekontor

    Totalt antall (%) (N = 209)

    Samlokaliserte < 10 000 innbyggere (n = 125)

    Samlokaliserte > 10 000innb. (n = 25)

    Frittstående (n = 59)

    Antall

    (%)

    Injeksjonspreparater

    Adrenalin

    207

    (99)

    124

    25

    58

    Hydrokortison

    203

    (97)

    124

    24

    55

    Metoklopramid

    198

    (95)

    124

    23

    51

    Difteri-/tetanusvaksine

    198

    (95)

    118

    25

    55

    Opioider

    195

    (93)

    122

    22

    51

    Diklofenak

    194

    (93)

    115

    25

    54

    Diazepam

    193

    (92)

    122

    20

    51

    Nalokson

    192

    (92)

    117

    23

    52

    Atropin

    188

    (90)

    117

    24

    47

    Glukose 50 %

    186

    (89)

    119

    22

    45

    Furosemid

    186

    (88)

    122

    22

    42

    Ringer-acetat

    185

    (88)

    117

    21

    47

    Terbutalin

    176

    (84)

    114

    21

    41

    Aminophyllin

    176

    (84)

    114

    21

    41

    NaCl infusjonsvæske

    164

    (78)

    106

    19

    39

    Deksklorfeniramin

    162

    (77)

    99

    18

    45

    Antipsykotika

    159

    (76)

    108

    20

    31

    Glukagon

    157

    (75)

    104

    20

    33

    Penicillin G

    157

    (75)

    118

    15

    24

    Glukose infusjonsvæske

    150

    (71)

    98

    17

    35

    Verapamil

    138

    (66)

    95

    16

    27

    Insulin

    125

    (59)

    82

    12

    31

    Flumazenil

    106

    (50)

    71

    11

    24

    Antitrombotika

    92

    (44)

    73

    4

    15

    Amiodaron

    88

    (42)

    63

    10

    15

    Kloramfenikol

    72

    (34)

    63

    4

    5

    Hepatitt B-vaksine

    43

    (20)

    30

    1

    12

    Tiamin

    28

    (13)

    25

    2

    1

    Hepatitt B-immunglobulin

    18

    (9)

    9

    0

    9

    Perorale preparater

    Nitroglyserin

    207

    (99)

    124

    25

    58

    Acetylsalisylsyre

    206

    (98)

    123

    25

    58

    Penicillin V

    204

    (97)

    124

    24

    56

    Makrolider

    201

    (96)

    122

    23

    56

    Doksysyklin

    200

    (96)

    123

    22

    55

    NSAID-preparater

    200

    (96)

    122

    23

    55

    Prednisolon

    198

    (95)

    121

    23

    54

    Mecillinam

    198

    (95)

    121

    22

    55

    Paracetamol

    198

    (95)

    121

    23

    54

    Antihistamin

    196

    (94)

    119

    23

    54

    Bredspektret penicillin

    194

    (92)

    120

    21

    53

    Trimetoprim

    190

    (91)

    118

    20

    52

    Diuretika

    183

    (88)

    118

    21

    44

    Paracetamol/kodein

    182

    (87)

    117

    22

    43

    Anxiolytika

    176

    (84)

    116

    19

    41

    Antipsykotika

    171

    (82)

    111

    18

    42

    Dikloksacillin, klindamycin

    165

    (79)

    110

    15

    40

    Hypnotika

    155

    (74)

    108

    15

    32

    Betametason

    153

    (73)

    98

    18

    37

    Opiat

    151

    (72)

    106

    16

    29

    H2-blokker

    146

    (70)

    93

    16

    37

    Trimetoprim-sulfa

    146

    (70)

    92

    13

    41

    Loperamid

    140

    (66)

    91

    15

    34

    Laksantia

    127

    (61)

    88

    10

    29

    Migrenemiddel

    118

    (57)

    77

    8

    33

    Karbamazepin

    96

    (46)

    65

    6

    25

    Warfarin

    63

    (30)

    55

    3

    5

    Inhalasjonspreparater

    Terbutalin/salbutamol

    202

    (96)

    120

    24

    58

    Ipratropiumbromid

    183

    (87)

    110

    21

    52

    Racemisk adrenalin

    165

    (78)

    101

    20

    44

    Lokale midler

    Fusidin/antiseptika

    198

    (95)

    120

    25

    53

    Kloramfenikol

    204

    (97)

    122

    25

    57

    Flamazine

    198

    (95)

    119

    25

    54

    Når det gjelder gruppen preparater til injeksjon (e-tab 3), har mer enn 90 % adrenalin, hydrokortison, metoklopramid, tetanus-/difterivaksine, opiater, diklofenak, diazepam, nalokson og atropin. Generelt er små samlokaliserte legevakter best utstyrt, frittstående legevakter har færrest injeksjonspreparater, mens samlokaliserte større legevakter kommer i en mellomstilling. Antibiotika til injeksjon, antiarytmika og antitrombotiske midler til bruk ved hjerteinfarkt finnes i langt større grad ved samlokaliserte legevakter, og særlig ved de minste.

    Ved mange legevakter er det et stort utvalg perorale medikamenter. Her står små legevakter i en særstilling – med et bredere utvalg enn de øvrige to gruppene. Dette gjelder anxiolytika som diazepam, antipsykotika, sovemidler og opiater, men også antibiotika som dikloksacillin og klindamycin, laksantia og warfarin, og i noen grad også migrenemidler og karbamazepin. Inhalasjonspreparater og noen lokale midler har de aller fleste (e-tab 3).

    Noen rutiner ved legevaktene

    Noen rutiner ved legevaktene

    Det oppgis at øvelse i avansert hjerte-lunge-redning for 52 % av legene arrangeres regelmessig og minst én gang årlig, 31 % øver sjeldnere enn dette og 17 % aldri. Ved samlokaliserte legevakter øver hjelpepersonellet nesten like ofte som legene – 55 % årlig eller oftere, mens legene har øvelse årlig eller oftere i 60 % av tilfellene. Ved frittstående legevakter øver hjelpepersonellet oftere enn legene – 74 % minst årlig, mot bare 40 % for legene.

    Ved små samlokaliserte legevakter tar og analyserer vaktlegen blodprøvene selv i 88 % av tilfellene, sammenliknet med 56 % ved større samlokaliserte legevakter. Intern og ekstern kvalitetskontroll ivaretas av legekontorets personell i nesten alle tilfeller. Ved frittstående legevakter (n = 59) er det i 90 % av tilfellene ansatt hjelpepersonell som tar og analyserer blodprøver. Intern kvalitetskontroll utføres ved 86 % av legevaktene av sykepleier, men også ambulansearbeidere er involvert i dette (ved 10 % av de frittstående legevaktene). Intern kvalitetskontroll utføres regelmessig ved 71 % av legevaktene, ved 16 % sporadisk eller sjeldnere enn hver uke, ved 4 % bare ved mistanke om feil, mens det ved 8 % ikke er rutiner for slik kontroll. 73 % av de frittstående legevaktene har ekstern kvalitetskontroll gjennom eget medlemskap i NOKLUS.

    85 % av legevaktene oppgir at alle ansatte har tilgang til bruksanvisning for all apparatur, og at nyansatte får demonstrasjon og gjennomgang av utstyret. Laboratoriepermene fra NOKLUS oppgis å være tilgjengelig hos 68 %. Forsendelse av prøvemateriale skjer ved bud hos 24 % og ved postforsendelse hos 58 % av legevaktene, mens 10 % leverer selv.

    Ved 67 % av legevaktene er det skriftlige rutiner for håndtering av blodsøl og stikkskader, ved 19 % er det vaktlegen som bestemmer tiltak, 7 % lar medisinskfaglig ansvarlig lege ta ansvaret, mens 7 % mangler rutiner. Fast ansatt helsepersonell får tilbud om vaksine mot hepatitt B ved 64 % av legevaktene – dette er vanligst ved frittstående legevakter, der andelen er 78 % .

    Diskusjon

    Diskusjon

    I denne studien har vi kartlagt hvilket utstyr, hvilke medikamenter og hvilke laboratorietester vaktlegen ved norske legevakter kan forvente å finne tilgjengelig. Med en svarprosent på 86 har vi data fra et representativt utvalg av ulike legevakter. Vi har undersøkt tilgangen på utstyr, ikke ferdigheter eller om bruken er korrekt. Resultatene kan ikke brukes som mal for hvilket utstyr som skal eller bør være tilgjengelig ved kommunale legevakter. Det er også ukjent om manglende utstyr ved legekontor eller legevakt kan medføre feilaktig medisinsk diagnostikk eller behandling prehospitalt. Dette bør undersøkes videre i oppfølgingsstudier.

    Undersøkelsen viser at norske legevakter i stor grad er samlokalisert med legekontorer og at repertoaret av utstyr og laboratorieanalyser styres av dette. Frittstående legevakter har noe smalere repertoar. Dette kan skyldes at mange av de største legevaktene er sentralt lokalisert, med kort avstand til ambulanse, sykehus og apotek (2). Svært kompetansekrevende og kostbart utstyr som ultralyd og røntgen er i liten grad tilgjengelig ved norske legevakter, og utstyr som rektoskop/anoskop, spirometer og utstyr til indirekte laryngoskopi finnes nok primært fordi det brukes på legekontoret. Utstyr som brukes til gipsing og ventrikkeltømming og intraossøs nål, derimot, er nok mest i bruk der det er en viss avstand til sykehus, det vil si helst ved mindre legevakter i perifere strøk. I enkelte legevaktdistrikter er det helseforetaket som tar all utrykning/rød respons (1), og dette kan forklare noe av den lavere tilgjengelighet på akuttmedisinsk utstyr og medikamenter vi finner ved frittstående legevakter. I tillegg ser vi at disse også i mindre grad oppbevarer B- og A-preparater. Dette kan ha flere forklaringer – mest nærliggende er det å anta at det forenkler hjelpepersonellets arbeid med forsvarlig oppbevaring, håndtering og utlevering av slike medikamenter. I den grad det finnes døgnåpne apoteker i rimelig nærhet, synes det heller ikke nødvendig.

    Laboratorieanalyser brukes ved en tredel av legevaktkonsultasjonene, ifølge NAV-statistikk fra 2006. CRP-analyse er den mest brukte, idet 93 % av regningskortene med takst for laboratorieanalyser også har påført takst for CRP (3). I undersøkelsen vår ser vi også at det store flertallet av legevaktene bruker tester som er enkle og raske å ta og analysere, mens det er svært få som bruker mer tidsmessig og kostnadsmessig krevende apparatur, som utstyr for klinisk-kjemiske analyser og celletelling, på legevakt.

    Vi finner altså at både samlokalisering og hvor sentralt legevakten ligger er faktorer som kan forklare noen av de forskjellene vi har påvist, men i mangel av bestemmelser om hvilket utstyr som skal være disponibelt er det også nærliggende å anta at økonomiske forhold kan styre utvalget. Krav til nødvendig utstyr ved norske legevakter i form av nasjonale retningslinjer vil kunne minske disse forskjellene. Dette finnes ikke i dag, bortsett fra en generell veiledning i Legevakthåndboken. Det er ukjent i hvilken grad denne og andre kilder blir brukt i denne sammenheng, slik at det er begrenset i hvilken grad våre funn kan relateres til de anbefalinger som finnes. Det bør derfor utarbeides nasjonale retningslinjer for hvilket utstyr som skal være tilgjengelig og hvilken kompetanse personellet på legevakten bør ha.

    Ved samlokaliserte legevakter er det i svært stor grad legekontorets personell som gjennomfører ekstern og intern kvalitetskontroll av laboratorieutstyret, samtidig som legevaktens personell og ulike vaktleger bruker utstyret. Spesielt vaktleger, men også sykepleiere, har generelt lite opplæring i og liten erfaring med laboratoriearbeid. Alle norske legekontorer er medlem av NOKLUS, men i denne undersøkelsen ser vi at av frittstående legevakter er det over en firedel som ikke er tilknyttet kvalitetskontrollsystemet til NOKLUS. En del har heller ikke tilgang til bruksanvisninger for laboratorieutstyret eller NOKLUS-permene. Hvorvidt disse forholdene gir redusert kvalitet på prøvesvarene fra legevaktene, bør undersøkes nærmere.

    Funnene rundt tilbud om hepatitt B-vaksinasjon sier lite om vaksinasjonsdekning, da de fleste som er utdannet de siste årene er vaksinert og vaktleger er selvstendig næringsdrivende på legevakt og ikke fast ansatt. Det viser imidlertid at det legges stor vekt på sikkerheten for de ansatte ved et flertall av legevaktene, selv om det fremdeles er mange som overlater til den enkelte ansatte å sørge for vaksinasjon.

    Det er stor spredning i hyppighet av øvelse i avansert hjerte-lunge-redning. Øvelseshyppigheten er lavest for vaktleger ved større frittstående legevakter, mens den for hjelpepersonellet øker med økende legevaktstørrelse. Dette gjenspeiler sannsynligvis at større frittstående legevakter med ansatt hjelpepersonell og administrativt personell i et større fagmiljø har lettere for å gjennomføre systematiske øvelser. Med et høyt antall deltakende leger fra ulike kommuner ved interkommunale legevakter og mange sykehusleger som deltar ekstra på legevakt i byer/tettsteder er det vanskelig å gjennomføre systematisk øvelse for alle (4) – (6). Det at mange leger øver sjeldnere enn årlig, kan over tid gjøre det vanskelig å opprettholde kompetansen i avansert hjerte-lunge-redning (7, 8). Også samhandlingen med ambulansepersonell og andre samarbeidspartnere kan lide under dette.

    Konklusjon

    Konklusjon

    Utstyrsnivå og analyserepertoar styres i stor grad av om legevaktlokalene er samlokalisert med legekontor, men trolig også av avstand til ambulanse, sykehus og apotek. Det kan være uheldig at mye av laboratorieutstyret brukes av personell med liten laboratorieerfaring, og dette bør undersøkes nærmere. Trolig bør det satses mer på regelmessig trening i avansert hjerte-lunge-redning ved kommunale legevakter.

    Oppgitte interessekonflikter:

    Ingen

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media