Arbeidsskadedødsfall blir underrapportert

Diskusjon

Studien avdekker betydelig underrapportering i Arbeidstilsynets register over arbeidsskadedødsfall i perioden 2000 – 03. Det reelle antallet slike dødsfall ble estimert til 246, eller 44 % høyere enn de 171 som Arbeidstilsynet hadde registrert. Estimatet er sannsynligvis for lavt fordi forutsetningen om at datakildene skal være uavhengige, neppe holder. Det er for eksempel sannsynlig at begge kilder underregistrerer skader med lange tidsintervaller mellom skade og død. Studien vil derfor bli videreført med en gjennomgang av trygdeetatens og forsikringsselskapenes yrkesskaderegister for eventuelt å identifisere ytterligere tilfeller med skadedato i de aktuelle årene, der dødsfall er inntrådt inntil ett år etter skaden. Dette intervallet samsvarer med internasjonale definisjoner av arbeidsskadedødsfall (7).

Kombinasjon av tilfellene i de to registrene ga endret risikonivå for de forskjellige næringene sammenliknet med beregninger basert på Arbeidstilsynets registreringer (tab 4).

Det var manglende samsvar mellom informasjon om næringsgruppe i sysselsettingsregisteret og i Arbeidstilsynets register. Selv om informasjonen ikke refererer til samme tidspunkt (året før skaden versus skadetidspunktet), er det sannsynlig at manglende kvalitetssikring av Arbeidstilsynets klassifisering etter næringsgrupper, sammen med det faktum at registreringen ikke er komplett, har bidratt til feilaktig beskrivelse av risikosituasjonen. Korrekt koding av næringsgruppe er nødvendig for å kunne følge risikoutviklingen over tid. Arbeidstilsynet må kvalitetssikre registerets informasjon om forulykkedes/arbeidsgivers næringsgruppe på skadetidspunktet og standardisere kodingspraksisen.

Arbeidstilsynet hadde registrert 12 dødsfall hos personer som ikke var bosatt i Norge. Ettersom dødsårsaksregisteret bare skal ha med personer bosatt her i landet på dødstidspunktet, mangler vi grunnlag for å vurdere hvor komplett registreringen er når det gjelder denne gruppen. Studier fra andre europeiske land tyder på at fremmedarbeidere (migrant workers) er overrepresentert i yrker og næringer med dårlige vilkår når det gjelder lønn, arbeidstid, opplæring, sikkerhet og helse (8).

Det var betydelig underrapportering i Arbeidstilsynets register for skader som rammet militært personell, for veitrafikkulykker, for ulykker innen helse- og sosialtjenester og for ulykker i Nord-Norge/på Svalbard. Det bør undersøkes om arbeidsgivers (inkludert Forsvaret) og politiets meldingspraksis kan forbedres. Arbeidstilsynet bør også mer aktivt oppspore arbeidsskadedødsfall når meldingssystemet svikter, for eksempel på grunnlag av oppslag i mediene, slik det blir gjort i andre land (9). Periodisk validering mot andre kilder, som i denne studien, er nødvendig for å følge utviklingen i kvalitet og kompletthet.

Transportulykkene er den største undergruppen av ulykker. Risikoen for slike ulykker kan påvirkes av arbeidsforhold, spesielt av arbeids- og hviletider (10). Deregulering av arbeidstidsbestemmelser i kombinasjon med betydelig internasjonal konkurranse innen landtransporten kan medføre økt risiko. En slik utvikling kan bli oversett så lenge skadestatistikken er mangelfull. Norsk offisiell arbeidsskadestatistikk bør dessuten følge den internasjonale definisjonen av ulykkesskader i inntektsgivende arbeid og inkludere transportulykker som skjer på vei til og fra arbeid, noe den ikke gjør i dag (3).

Studien viser også at den offisielle statistikken som Statistisk sentralbyrå publiserer over dødsulykker i arbeidslivet, er svært ufullstendig. Denne statistikken skal ikke bare dekke Arbeidstilsynets ansvarsområde, som er landbasert virksomhet, men også det som ligger under andre tilsynsmyndigheter: luft- og sjøfart, arbeid på sokkelen, fiske og fangst. Antall registreringer totalt er likevel lavere enn i Arbeidstilsynets register, også etter studieperioden (fig 1).

Dødsårsaksregisterets registrering av dødsårsak og aktivitet på skadetidspunktet har ikke bedre kvalitet enn Arbeidstilsynets registrering. Fire av dødsfallene i Arbeidstilsynets register var klassifisert som død av sykdom i dødsårsaksregisteret (tab 3). For to av disse var henholdsvis iskemisk hjertesykdom og karsykdommer i hjernen kodet som dødsårsak i dødsårsaksregisteret, basert på legeerklæring om dødsfall og i det ene tilfellet obduksjon. De to andre dødsfallene var registrert med «annen uspesifisert årsak». Alle fire dødsfall var imidlertid detaljert beskrevet i Arbeidstilsynets dokumenter og skulle utvilsomt vært registrert som arbeidsskadedødsfall også i dødsårsaksregisteret.

Svakheten ved registreringen av arbeidsskadedødsfall i Folkehelseinstituttets dødsårsaksregister gjelder spesielt påliteligheten ved variabelen «aktivitet» (3). «Aktivitet» brukes til å definere hvorvidt dødsfallet kan klassifiseres som arbeidsskadedødsfall. Ved 70 – 80 % av alle ulykkesdødsfall blir skadeaktiviteten kodet til kategorien «ukjent aktivitet». Selv om en stor andel er fallulykker hos eldre personer, viser studien at kategorien også kan skjule arbeidsskadedødsfall. Av de 73 arbeidsskadedødsfallene i Arbeidstilsynets register som ikke var registrert som arbeidsskadedødsfall i dødsårsaksregisteret (fig 2), var 26 registrert med aktivitet «ukjent» eller «uoppgitt» – altså mangelfulle opplysninger. Legens dødsmelding er det viktigste grunnlagsdokumentet for dødsårsaksregisteret. Legens avkryssing for «yrkesulykke: ja/nei» mangler ofte. Fra dødsårsaksregisteret gjøres det i noen tilfeller tilbakespørring til lege hvis dødsmeldingen gir mangelfull opplysning om dødsårsak. I materialet var det foretatt tilbakespørring for tre dødsfall (1 %). De var alle registrert som arbeidsskader, men det er ukjent om tilbakespørringen hadde hatt betydning for dette.

Andelen tilfeller som registreres i dødsårsaksregisteret med manglende eller ufullstendige opplysninger om aktivitet på skadetidspunktet, kan reduseres ved at leger bruker rubrikken «Yrkesulykke» på dødsmeldingen ved ulykker og ved at det gjøres tilbakespørring eller innhentes tilleggsopplysninger når informasjonen mangler.

De dominerende skadetypene/diagnosene tilsier at kvaliteten og tilgjengeligheten av medisinsk behandling kan få store konsekvenser for overlevelsen. Den observerte nedgangen i antall arbeidsskadedødsfall de siste tiårene kan delvis skyldes bedre prognose ved alvorlige traumer, både på grunn av bedre transportmuligheter og bedre behandling (11, 12). Det vil si at flere overlever skader som tidligere medførte døden, med eller uten varig invaliditet. I en studie av nye uførepensjonister i Norge for perioden 1992 – 97 fant man indikasjoner på en reell økning i antall invalidiserende arbeidsskader (13). Blant menn i Norge i 1995 var arbeidsulykker den vanligste årsaken til ulykkesskader med varig men (14).

For å beskrive risikonivået i arbeidslivet er det behov for å supplere registreringen av arbeidsskadedødsfall med registrering av andre alvorlige, men ikke dødelige skader.