Diskusjon
Det er stor grad av sammenfall mellom legenes og befolkningens vurderinger. Gruppene var enige om at situasjonen i allmennlegetjenesten var noe bedre enn i sykehussektoren, begge grupper mente at situasjonen både i sykehussektoren og i allmennlegetjenesten endret seg lite i 1990-årene, mens begge grupper mente at situasjonen var blitt noe bedre de siste årene. Vi fant følgelig ingen holdepunkter for at hensynet til pasientene har måttet vike for helsepersonalets interesser eller vice versa.
Når det gjelder de to store helsereformene de siste årene, nemlig sykehusreformen og fastlegereformen, syntes legene og befolkningen å være enige om at utviklingen har gått i riktig retning i tiden etter reformene. Denne konklusjonen er konsistent med tidligere undersøkelser av legers og brukeres oppfatning av fastlegereformen (4) – (6, 10) og befolkningens oppfatning av sykehusreformen (3).
Interessant nok har økt tilfredshet gått hånd i hånd med sterkere ønske om å satse på helsevesenet. Et stort flertall mente at det offentlige skal øke utgiftene til helsevesenet. Andelen som ønsker dette, har steget noe over tid. Våre analyser tyder på at økningen i andelen som ønsker sterkere satsing, ikke skyldes at befolkningen er blitt mer misfornøyd med helsetilbudet, men heller kan tolkes som et uttrykk for sterk og tiltakende betalingsvilje for et godt offentlig helsevesen.
En viktig metodisk utfordring ved analyser av subjektive vurderinger er at folks tilfredshet ikke bare avhenger av objektive faktorer, men også av personlighetstrekk. Noen er generelt mer fornøyde enn andre, uavhengig av den faktiske situasjonen (13). Hvis en undersøkelse gjentas med et nytt utvalg respondenter, kan man ikke vite sikkert om endringer i folks oppfatninger skyldes at det som vurderes har endret seg, eller at forskjellige personer er spurt i de to undersøkelsene. Referansepanelet gjør det mulig å komme rundt dette problemet, fordi mange leger har deltatt i to eller flere undersøkelser. Dermed påvirkes resultatene lite av respondentenes personlighetstrekk. På den annen side mister vi leger som slutter i sykehussektoren eller allmennlegetjenesten i løpet av perioden mellom undersøkelsene. Hvis leger som skifter jobb, generelt er mindre fornøyd med sin arbeidssituasjon enn andre leger (når det kontrolleres for initial tilfredshet), vil metoden overvurdere endringen i jobbtilfredshet mellom undersøkelsene. Dette medfører at vi kan feilvurdere tendensene i legers tilfredshet. Imidlertid er det lite sannsynlig at endringer i trendene påvirkes særlig. Konklusjonen om at leger vurderer utviklingen etter århundreskiftet som mer positiv enn utviklingen i 1990-årene, er antakelig robust.
Dette understøttes også av at kvaliteten på datamaterialet er god. Referansepanelet er et representativt utvalg av norske leger, og svarprosenten ligger mellom 70 og 80. Vi sjekket utvalget mot populasjonen på enkelte indikatorer og fant godt samsvar både i andel fastleger og fordeling mellom kvinner og menn. I 2002 var 31 % av norske leger kvinner (14). Andelen kvinner i referansepanelet var samme år 31 %. 24 % av legene var allmennleger i 2003 (14), mens 29 % av referansepanelet oppga at de var fastleger i 2002 og 24 % i 2006.
Som beskrevet i presentasjonen av materialet, har vi vektet de ti indikatorene på jobbtilfredshet likt. Dette gjelder også for verdiene på de ti dimensjonene; fra svært misfornøyd til svært fornøyd. Dette er ikke selvsagt, man kan for eksempel ha teoretiske grunner til å vekte en eller flere indikatorer mer enn de andre eller betrakte ekstremverdier (svært-verdier) annerledes enn middelsverdier. Vi anser det imidlertid som en rimelig antakelse at en uvektet sum kan gi et generelt bilde av tilfredshet. Det er mer problematisk å skille ut enkeltfaktorer og anta at nettopp denne faktoren gir et bedre uttrykk for jobbtilfredshet. En nærmere diskusjon av dette er interessant, men går utenfor rammen for denne artikkelen.
Mens referansepanelet sier hvordan en leges oppfatning har endret seg mellom to undersøkelser, gir ikke TNS Gallups kommuneundersøkelser informasjon om endringer i en og samme persons vurderinger. Få respondenter vil være felles for to av TNS Gallups undersøkelser, og disse respondentenes identitet er ukjent. For å kunne si noe om utviklingen i befolkningens tilfredshet over tid, var vi henvist til å sammenlikne ulike personers vurderinger. Dermed risikerte vi at endringer i uttrykt tilfredshet fra en undersøkelse til neste delvis skyldes at det var forskjellige personer som deltok.
Et potensielt problem ved undersøkelser av jobbtilfredshet eller tilfredshet med tjenestetilbudet er at rapportert tilfredshet reflekterer forholdet mellom situasjonen slik den oppfattes og situasjonen slik den forventes å være. Hvis forventningene øker, kan rapportert tilfredshet gå ned selv om situasjonen objektivt sett ikke er blitt verre. Stigende forventninger kan derfor bidra til at forbedringer undervurderes. Men siden vi finner at både leger og befolkningen er blitt mer tilfredse over tid, kan ikke stigende forventninger forklare denne konklusjonen.