Skal man alltid forsøke vekking?
Retningslinje nr. 9 slår fast at «selv om det hos noen pasienter må regnes som mest sannsynlig at sederingen vil bli opprettholdt livet ut, må heving av bevissthetsnivået vurderes og forsøkes» (2). Dette punktet har skapt en viss debatt, og det har vært innvendt at dette kan leses som at man med viten og vilje skal måtte risikere å påføre pasienter fornyet, ekstrem lidelse. I retningslinjen heter det imidlertid også at dersom «det i løpet av oppvåkningen [blir] åpenbart at pasientens situasjon fortsatt er uholdbar, kan det forsvares at pasienten sederes på nytt uten at bevisstheten gjenvinnes».
I Legeforeningens arbeidsgruppe var dette et av de vanskelige punktene å oppnå enighet om. For de fleste av medlemmene som var opptatt av at skillet mellom denne behandlingsformen og eutanasi skulle være tydelig, var intensjonen om å vekke avgjørende. Dersom man ved oppstart av behandlingen på forhånd bestemmer at det med sikkerhet er den siste kontakten man har med pasienten, oppleves dette å grense opptil det som skjer ved eutanasi.
I livets aller siste fase er det ikke alltid mulig å forutsi hvordan sykdomsprosessen vil utvikle seg. Pasientens tilstand kan ha bedret seg noe etter en tids søvn (2). Vi mener derfor det er svært viktig at vekking tilstrebes, av respekt for pasients autonomi og for at han eller hun, om mulig, skal få oppleve noen gode, siste timer eller dager sammen med pårørende og andre. Men formuleringen «må heving av bevissthetsnivået vurderes og forsøkes» er antakelig for streng. At dette må vurderes, er noe som følger av autonomiargumentet. Men at det (også) må forsøkes, er diskutabelt. For dersom man alltid skal gjøre det, kan man f.eks. i noen tilfeller forstyrre en skjør, men stabil tilstand som kan bli vanskelig å gjenopprette (13). Vi foreslår derfor følgende reformulering av nr. 9: «må heving av bevissthetsnivået alltid vurderes og som hovedregel forsøkes».