Farmasøyter gratulerer kliniske farmakologer

Erik Pomp, Per-Jostein Samuelsen Om forfatterne
Artikkel

I Tidsskriftet nr. 1/2009 omtales synspunkter som kom frem på 20-årsjubileet for klinisk farmakologi i Norge (1). Gisle Roksund, leder i Norsk forening for allmennmedisin, advarte angivelig mot en utvikling der farmasøyter, apotek og legemiddelindustri i samarbeid skulle klare å få fotfeste som en del av primærhelsetjenesten og derved bl.a. svekke fastlegeordningen. Denne konspirasjonsteorien var ny for oss. Det finnes farmasøyter uten skumle hensikter som ønsker å støtte oppunder primærhelsetjenesten. Dersom han er sitert rett, ønsker Roksund å demme opp for «en uheldig utvikling» der farmasøyter blir en del av primærhelsetjenesten. Hvilken utvikling, og uheldig for hvem? spør vi.

Farmasøytbegrepet i Norge og Norden er ikke ensartet. Det omfatter utdanninger som er kortere eller på lavere nivå enn universitetsutdanning av internasjonal eller europeisk standard (artikkel 44 i direktiv 2005/36/EC). Den internasjonale standarden Good Pharmacy Practice (vedtatt av Verdens helseorganisasjon og Den internasjonale farmasøytføderasjonen) sier at all legemiddelforskrivning bør få en rimelighetsvurdering av en «pharmacist» (provisorfarmasøyt). Nordisk apotekpraksis blåser i dette kravet, og det er nok grunnen til at apotekenes råd til pasienter stort sett er av praktisk-teknisk art.

Farmasøytiske ambisjoner som omfatter klinisk pasientrettet arbeid, har i utlandet røtter tilbake til 1960-årene og utviklet seg parallelt med klinisk farmakologi. Det startet på sykehus og institusjoner og er godt innarbeidet i den anglosaksiske delen av verden. Nyere forsiktige norske tendenser i samme retning har overhodet ingenting å gjøre med apotekbransjens håpløse forslag om å tilby helsetjenester av typen diagnostikk, kontroll og villscreening. Det siste er en utvikling som det med rette kan slås hardt ned på. Det dreier seg om et desperat påfunn fra bransjeforeningen for å dekke inn tapt legemiddelavanse. Kjernevirksomheten til apotekene dekkes ikke av legemiddelavansen, ergo forsøkes ulike former for kryssfinansiering.

Universitetsutdannede provisorfarmasøyter, som vi ønsker å representere, kjenner godt til farmakologiske prinsipper og har god allmenn legemiddelkunnskap. Den danske kliniske farmakologen og overlegen Kim Brøsen oppfordret i samme jubileum kliniske farmakologer til å gjøre seg gjeldende innen legemiddelfeltet (1). Han fremhevet forskjellen i grunnkompetanse mellom leger og farmasøyter, og det er flott. Brøsen er også hovedpådriver i etableringen av et studium i klinisk farmasi ved Syddansk Universitet. Den danske farmakologen har i den forbindelse uttalt: «Å ha klinisk trente farmasøyter vil bidra til en forbedring av kvaliteten av det arbeidet legene gjør, minske feilmedisinering og spare samfunnet for store utgifter» (2). Vi liker å tro at norske kliniske farmakologer er like rause.

Anbefalte artikler