Årsaker til høy forekomst i Marinen under krigen
Det er blitt hevdet at en av de viktigste grunnene til det høye antall tuberkuløse var at man til å begynne med bygde opp en marine uten å sørge for allsidig og effektiv sanitetstjeneste. Det ble ikke gjort bruk av alle muligheter til å forhindre at smittekilder kom inn i styrkene (6).
Forsvaret hadde et stort personellbehov, og det hendte at noen ble satt i tjeneste uten legeundersøkelse. Dessuten ble kravene til tjenestedyktighet redusert kraftig i forhold til tiden før krigen. Man må regne med at smittefarlig tuberkulose slapp inn i de militære styrker da frivillige ble vervet (6). Lofot-raidene er blitt brukt som et paradigmatisk eksempel på dette, blant andre av Anders Chr. Gogstad, som skriver: «Bemerkelsesverdig var at alle menn som kom fra Lofoten etter raidene der i 1941 ble fordelt på hær og marine uten forutgående legeundersøkelser. De fleste av disse kom til Marinen og medførte smittekilder» (7). Det første Lofot-raidet, «Operation Claymore», fant sted i begynnelsen av mars 1941. Ved returen fra Lofoten var fartøyene villig til å ta om bord alle som frivillig ønsket å komme over til Storbritannia og slutte seg til de norske styrkene der, og 306 menn og 8 kvinner meldte seg (1). Det andre Lofot-raidet, «Operation Anklet» ble utført i slutten av desember 1941. Da ble i alt 266 nordmenn med til Storbritannia. Også familier med barn flyktet av frykt for represalier, noe folk som hadde hjulpet soldatene ved det første raidet ble utsatt for.
Vi er enig i at en viktig årsak til tuberkuloseoppblomstringen under de første krigsårene var de reduserte kravene til tjenestedyktighet og den manglende kontroll av nye rekrutter i møte med økt rekrutteringsbehov. Imidlertid ble det faktisk utført tuberkulosekontroll av gruppen som kom i forbindelse med det første Lofot-raidet, i form av både vanlig røntgenundersøkelse og skjermbildefotografering av lungene. Undersøkelsen var del av et forskningsprosjekt og således ikke komplett; den kliniske undersøkelsen før fotograferingen omfattet ikke senkningsreaksjon og tuberkulinprøve. Den norske radiologen Kaare Tutein Poulsson (1904 – 67) som hadde flyktet til Storbritannia i februar 1941, deltok i en undersøkelse der man sammenliknet skjermbildefotografi med konvensjonelt røntgenbilde (8, 9). I materialet inngikk nordmenn som hadde kommet til London de tre foregående månedene for å gå inn i de væpnete styrker, blant annet «the group of men who escaped from the Lofoten Islands during March 1941». Det ble ikke funnet tuberkulose hos noen i denne gruppen. Smittekilder fra Lofoten synes derfor helst å ha kommet over under det andre raidet. Kvittingen & Bonsaksen skriver at de frivillige som kom over fra Lofot-raidet i januar 1941 ikke ble undersøkt, men dette medfører altså ikke riktighet. Hos Kvittingen & Bonsaksen dreier dette seg sannsynligvis om en skrivefeil siden Kvittingen var en av de henvisende leger til undersøkelsen, mens Gogstad neppe kan ha kjent til skjermbildeundersøkelsen.
I tillegg til manglende undersøkelse av nye rekrutter var trangboddhet og stor belastning i tjenesten en vesentlig faktor bak den økte tuberkulosefrekvensen. Kom en person med smitteførende tuberkulose om bord, kunne det lett bli en epidemi. Mannskapene var forlagt meget tett på mørke banjere (dvs. mannskapsrom for menige under hoveddekk) og arbeidet, spiste og sov nær hverandre. Den gang brukte man også hengekøyer som ble rullet sammen og lagt i en felles køybinge under dagtid. Konvoitjenesten kunne være meget belastende. Storm, tåke, is, torpederinger, hyppig klart skip (dvs. skipet forberedes til kamp), mangel på søvn, våte klær som man ikke fikk tørket og primitive sanitære forhold var den daglige tilværelse til havs. «Det var ikke underlig at tuberkulosen krevde ofre,» skriver Folke Hauger Johannesen, senere admiral og forsvarsjef, i sin memoarbok (10). Han var sjef på jageren «St. Albans» der man i 1943 hadde registrert ti tilfeller av tuberkulose, hvorav ni på samme banjer (2).