Masseundersøkelser i en ny minoritetspolitisk tid
Eksposisjonsprofylaksen ble iverksatt i stor skala i Finnmark etter at problemene som var skapt av nedbrenningen i krigens sluttfase var noenlunde løst, i alle fall når det gjaldt helseinstitusjoner og helsepersonell. I 1952 ble forholdene i fylket vurdert å være gode nok med henblikk på diagnosestasjoner og leger til at det var mulig å sette i gang med masseundersøkelser, og den første lovpåbudte skjermbildefotograferingskampanjen ble gjennomført. Frem til 1966 ble Finnmark hyppigere saumfart enn noe annet fylke i Norge, til sammen sju ganger. Dette hang utvilsomt sammen med at man der fortsatt hadde den høyeste tuberkuloseforekomsten og den høyeste dødeligheten i Norge (17).
I etterkant av den første undersøkelsen konstaterte fylkeslege i Finnmark, Øyvind Jonassen (1908 – 75), at dersom arbeidet virkelig skulle bli effektivt også blant den samiske befolkningen, måtte man i opplysnings- og propagandaarbeidet ta i bruk befolkningens eget språk. Fra 1953 av ble samisk, og i noen mindre grad finsk, systematisk benyttet i propagandaarbeidet for BCG-vaksinasjon og skjermbildefotografering (fig 3). Dette brøt med ettspråkslinjen som hadde dominert tuberkulosearbeidet i fylket etter 1914. Skjermbildefotograferingene ble også forsøkt tilpasset de lokale særpreg. For eksempel ble reindriftssamene fotografert ved kirkestedene i Indre Finnmark ved påsketider, der de tradisjonelt samlet seg i forbindelse med vårflyttingen, mens befolkningen i resten av fylket ble undersøkt om sommeren. Disse tilpasningene av arbeidet vitnet om en fundamental endring i synet på relasjonen mellom minoritetenes språk og kultur på den ene side og helsearbeidet på den andre: Der legene og andre som var involvert i tuberkulosearbeidet i første tiår av 1900-tallet hadde understreket behovet for å endre minoritetenes, særlig samenes, kultur og språk eller til og med erstatte det med norske ekvivalenter for å gjøre befolkningen delaktig i det helsefremmende arbeidet, ble bruk av minoritetsspråk nå sett på som en forutsetning for vellykket offentlig helsearbeid, i denne sammenheng effektive masseundersøkelser omkring tuberkulose. I 1959 uttrykte fylkeslege Jonassen denne tankegangen slik i Tidsskriftet:
«Flyttsamene har bare sparsomt fått del i den materielle og kulturelle fremgang i tiden. Hittil er det aldri blitt utdannet en samisk læge, en samisk ingeniør eller tannlege. Samene har ikke høve til å få almennkunnskaper på sitt morsmål. De er henvist til å erverve dem via norsk i løpet av en kort folkeskole, hvor norsk må først læres. (…) Lægene bør når det gjelder helseopplysningsarbeidet bruke det samiske språk der det lar seg gjøre. (…) (H)elsestellet (bør) forsøke å bygge mest mulig på det verdifulle i samenes egen livsførsel fra gammelt av. Vondt kan ellers bli verre» (18).
Jonassen var ikke alene. Radiologiprofessor Johan Torgersen (1906 – 78) hadde tre år tidligere, også i Tidsskriftet, lagt for dagen et syn på den samiske kulturen og dens relasjon til helse som var diametralt motsatt det Nasjonalforeningens Finnmarks-komité hadde lagt til grunn i 1914. Samene var ifølge Torgersen «et livskraftig folk, kulturelt tilpasset det circumpolare miljø», som ikke var truet av «utdøen» selv om spedbarnsdødeligheten var høy. Det som var truet, var «den samiske kultur som er utsatt for et voldsomt press i forbindelse med de senere års industrialisering og mekanisering av livet i bygdene» (19). Selv om Torgersens syn på den samiske kulturen kan karakteriseres som statisk og essensialistisk, var hans vurdering av «sivilisasjonsprosessens» trusler og den samiske kulturens betydning for befolkningens helse og livskraft stikk motsatt det syn hans kolleger på begynnelsen av 1900-tallet hadde lagt til grunn. Dette pekte mot nye måter å se på relasjonen mellom helse og minoritetskultur: Legenes rolle skulle ikke lenger være å assimilere samene til norsk språk og kultur og dermed styrke deres helse, tvert imot skulle de bidra til «kulturell trivsel» hos samene og dermed styrke deres «vitalitet».
Det sosialdemokratiske velferdsprosjektets vektlegging av de sosiale forholds betydning for folkehelsen bidro også til økende oppmerksomhet omkring særlig reindriftssamenes helseforhold og sosiale forhold i 1950-årene. Denne nye interessen for samisk helse hadde et videre utgangspunkt enn tuberkulosebekjempelse. Tiltakene som ble lansert fra legehold for å bedre den samiske befolkningens helse, tok som i begynnelsen av det 20. århundre fortsatt utgangspunkt i at deres angivelig lavere kulturelle og sosiale standard, uttrykt i dårlig hygiene, elendig boligstandard og høy spedbarnsdødelighet, måtte heves. Men medisinen som ble foreskrevet var ny: Det helsefremmende arbeidet blant samene skulle nå tuftes på forestillinger om kultur, språk og helse som var diametralt motsatte de som hadde preget tuberkulosearbeidet i Finnmark fra 1914.
I 1950-årene var det ikke lenger snakk om å fornorske samene for å gjøre dem delaktige i helsearbeidet, tvert imot ble det produsert en hel del helseopplysningsmateriale på samisk. Ikke minst ble samiske kvinner trukket aktivt med i utformingen (20). Den nye linjen reflekterte de fundamentale endringer i den norske minoritetspolitikken – og dermed i synet på bruken av samisk språk i offentlige sammenhenger – som fant sted i årene etter krigen. Fra 1946 ble det fra flere hold krevd at assimileringspolitikken måtte erstattes av en mer kulturpluralistisk tilnærming, først og fremst i skolen. Nedsettingen av den såkalte Samekomiteen i 1956, dens rapport, som forelå i 1959, og stortingsbehandlingen av den i 1963 markerte at nå skulle staten styrke og utvikle den samiske kulturen i stedet for å streve med å omdanne samene til norskspråklige nordmenn (21).
Også det offentlige helsearbeidets grensesikringsfunksjon i Finnmark endret seg fundamentalt i 1950-årene. Som nevnt ble igangsettingen av det spesielle tuberkulosearbeidet og mer allment det offentlige helsearbeidet i fylket generelt ofte forstått som nasjonalt grensesikringsarbeid som skulle bidra til å integrere området tettere i det nasjonale fellesskapet og sikre grensene, særlig mot Finland. I forbindelse med skjermbildeundersøkelsen i 1952 ble det imidlertid etablert et grenseoverskridende samarbeid om skjermbildeundersøkelser, som senere ble utviklet til et medisinalt samarbeid i grensestrøkene mer allment (22). Dermed ble også forholdet mellom offentlig helsepolitikk og grensesikring radikalt omlagt i 1950-årene.