Tilgjengelige ressurser
Til tross for den betydning mental helse har for den generelle folkehelsen, er det fortsatt en firedel av verdens land som ikke har en politisk vedtatt strategi for mental helse. 40 % av slike politiske dokumenter ble vedtatt for over 15 år siden. Bare 69 % av verdens befolkning er dekket av lover for mental helse. Halvparten av disse er eldre enn 15 år og 16 % ble vedtatt før 1960. I mange land er psykisk sykdom unntatt fra uførestønad og andre medisinske støtteordninger, og i de fleste mellominntektsland og enkelte rike land gir psykiske lidelser ikke rett til å tegne private helseforsikringer (7).
Under halvparten av alle lavinntektsland tilbyr psykiske helsetjenester i nærmiljøet og bare ca 60 % av landene i verden har utdanninger som gir kunnskap og trening i psykisk helsearbeid. Det er også en stor mangel på sengeplasser i lavinntektsland. Mens det i rike land er åtte psykiatriske senger per 100 000 innbyggere, er det tilsvarende tallet 0,34 i fattige land. I en firedel av lavinntektsland er ikke antidepressive medikamenter tilgjengelig i primærhelsetjenesten. I de land hvor slike midler er tilgjengelig, vil ofte tilgangen variere og i mange land må pasientene betale selv for medisinene (7).
Det er likevel mangel på personell i primærhelsetjenesten med kompetanse i psykisk helsearbeid som er det største hinderet for å utvikle den psykiske helsetjenesten i utviklingsland. I fattige land er det i snitt ca. 0,05 psykiatere og 0,16 psykiatriske sykepleiere per 100 000 innbyggere. I rike land er det ca. 200 ganger flere (2). Siden den psykiske helsetjenesten er så svakt utbygd i mange fattige land, rammes de ekstra hardt av lege- og sykepleieremigrasjonen fra fattige til rike land.
Mens rike land bruker 5 – 10 % av helsebudsjettet på mental helse, bruker land i Afrika og Sørøst-Asia under 1 %. Det viser seg at jo fattigere et land er, jo mindre er den andelen som benyttes til psykiske helsetjenester. Det er dessverre få studier fra fattige land som kan dokumentere at det er kostnadseffektivt å satse på mental helse i disse landene, og kostnad-effekt-studier er vanskelig å generalisere over landegrensene (7).
En tredel av pasienter med schizofreni og halvparten av pasienter med depresjon og angst får ingen behandling. I fattige land er behandlingsgapet enda videre siden 75 – 85 % av alle mennesker med psykiske lidelser forblir ubehandlet (8). Dette medfører store lidelser for den enkelte og for familien, og gir betydelige økonomiske tap for nærmiljøet og konsekvenser i en større samfunnsøkonomisk sammenheng.
Om lag 10 % av alle intervensjonsstudier relatert til mental helse er utført i lav- eller mellominntektsland. For lavinntektsland alene er det under 1 % (9). Ut fra de få studier som er gjennomført, er det grunnlag for å tro at behandling av schizofreni og affektive lidelser er kostnadseffektivt i fattige land, og at det mest effektive er å integrere den i den eksisterende primærhelsetjenesten. Studier vedrørende behandling av barn og pasienter med rusrelaterte lidelser mangler (9).
Prisen for standard behandling i Afrika og Sør-Asia er 3 – 4 amerikanske dollar og 7 – 9 dollar i Latin-Amerika og Karibia per behandlet pasient. For den prisen er det mulig å få tilgang til poliklinisk behandling av schizofreni og bipolare lidelser med første generasjons antipsykotika og stemningsstabiliserende medikamenter og psykososiale tiltak, samt i primærhelsetjenesten behandling med selektive serotoninreopptakshemmere for depresjon og panikkangst (9).