Langtidspasienter
Langtidspasientene utgjør likevel den største andelen pasienter i sykehjemmene. Hva er det som kjennertegner langtidspasientene, hvilket behov for legetjenester har de, og hvilket innhold bør legetjenesten i sykehjem ha for å ivareta deres behov best mulig?
Det som først og fremst kjennetegner langtidspasienten er høy alder og et fremskredet behov for hjelp med dagliglivets funksjoner. Jeg har ved et sentralt sykehjem på ca. 150 senger i Fredrikstad gjort registreringer siden 1997. Populasjonen av langtidspasienter har hatt forbausende stabile kjennetegn de siste sju årene. Medianalderen ligger rundt 85 år, den årlige dødeligheten på 30 – 35 %, og femårsoverlevelsen ned mot 10 %. Median skåre på Barthels ADL-indeks er mellom seks og sju av maksimalt 20 oppnåelige poeng. I praksis betyr dette at omtrent ni av ti trenger hjelp til påkledning, ni av ti kan ikke gå opp en trapp alene, tre av fire kan ikke spise alene, og omtrent samtlige trenger hjelp til å komme på toalettet. En registrering vi gjorde nylig, viste at to av tre pasienter aldri leste aviser.
Fordi dette er en gruppe mennesker som er preget av høy alder og fremskreden fysisk og psykisk svekkelse, gjelder andre «kjøreregler» for utredning, diagnostikk og behandling enn dem vi leger ellers følger. I større grad må legen vektlegge lindring og livskvalitet. Konsekvensen for pasientens livskvalitet kan være større hvis legen overser plagsom ørevoks enn hvis han overser lungekreft. Jeg har mer enn én gang opplevd at pasienter er blitt lagt inn med spørsmål om mental svekkelse hvor problemet viste seg å være nedsatt hørsel.
Den medisinske diagnostikk og oppfølgingen av langtidspasienten må individualiseres. Heterogeniteten i denne populasjonen er svært stor. Legen må hele tiden respektere pasientens rett til å slippe utredning og behandling med liten gevinst, men iblant kan det likevel være store gevinster å hente ved mer omfattende medisinsk diagnostikk og behandling. Slike avveininger fordrer at legen har godt personlig kjennskap til enkeltpasienten. Spesielt vanskelige avgjørelser bør skje i dialog med pleierne og de pårørende.