Motivasjon og mestringsfølelse hos brukere av defibrillatorer

Originalartikkel Allmennmedisin Hjertesykdommer
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Abstract
    Bakgrunn.

    Bakgrunn.

    I samarbeid med Helsedepartementet startet Stiftelsen Norsk Luftambulanse i desember 2002 utplassering av halvautomatiske defibrillatorer og et opplæringsprogram i bruk av slike. Per januar 2007 var 250 halvautomatiske defibrillatorer utplassert, og i nær 200 kommuner var brukere opplært. Hensikten med denne studien var å få svar på hvilken erfaring defibrillatorbrukerne hadde med delegerende lege, og hvordan det sto til med motivasjon og følelse av mestring.

    Materiale og metode.

    Materiale og metode.

    Et tilfeldig utvalg på 50 % av alle brukere (N = 980) som ble utdannet i perioden 2002/03 fikk tilsendt et strukturert spørreskjema høsten 2005. Vi fikk inn svar fra 307 av de 439 (70 %) som kunne svare.

    Resultater.

    Resultater.

    En tredel hadde ikke mottatt delegeringsbevis av lege. Et stort flertall (75 %) hadde aldri møtt vedkommende lege og kunne derfor ikke svare på om legen var engasjert i programmet. Nær alle (99 %) mente de personlig og førsteresponsgruppen som helhet (98 %) ville mestre oppgaven. For de 120 brukerne (39 %) som hadde vært i en reell situasjon, var de tilsvarende tallene henholdsvis 93 % og 90 %. Samtidig oppga 71 (59 % av dem som hadde rykket ut til en pasient) at dette hadde en positiv effekt på motivasjonen.

    Fortolkning.

    Fortolkning.

    Delegeringsansvaret var tilsynelatende et pålegg uten reelt innhold for flertallet av legene. Brukerne av de halvautomatiske defibrillatorene hadde følelsen at de mestret bruken godt, og de var motiverte for oppgaven.

    Abstract

    Background.

    The Norwegian Air Ambulance Foundation started a first responder defibrillator program in cooperation with the Norwegian Ministry of Health and Care Services in 2002. By January 2007, 250 half-automatic defibrillators had been made available in 200 municipalities and 250 users had been trained. The aim of the study was to identify defibrillator users’ motivation, self-assessed competence and their experience with the referring physician.

    Material and method.

    In autumn 2005, a structured questionnaire was sent to 490 providers (a 50 % random selection of all 980) who attended the first responder defibrillator program and course in 2002/2003. The response rate was 70 % (307/439).

    Results.

    33 % of the providers had not received a formal delegation certificate from a doctor. A majority (75 %) of providers had not met the actual doctor and could therefore not tell if they were involved in the program. Almost everyone (99 %) meant that they personally and that the first responder group as a whole (98 %) would manage the job. For the 120 (39 %) users who had been in a real-life situation corresponding numbers were 93 % and 90 %. Real-life situations had a positive effect on motivation for 71 (59 %) of the first responders.

    Interpretation.

    This study indicates that for most doctors delegation of responsibility was a formality without any professional content. The first responders were self-confident and motivated.

    Main findings
    Tabell

    Hovedbudskap

    • De som var opplært i bruk av halvautomatiske defibrillatorer, i hovedsak brannfolk, hadde liten kontakt med legene som hadde delegert bruken til dem

    • Brukerne var motiverte og hadde stor tro på egne ferdigheter. Reell erfaring hadde positiv effekt på motivasjonen

    Artikkel
    Innledning

    Tid fra hjertestans til første strømstøt er, ved siden av god hjerte-lunge-redning, av avgjørende betydning for å oppnå puls – og dermed for overlevelsen (1, 2). Tiden blir i mange tilfeller for lang, spesielt i strøk av landet der det er lang kjøretid for ambulanse og lege i vakt. Utplassering av halvautomatiske defibrillatorer ute i lokalsamfunn har vært anbefalt internasjonalt (3). Defibrillatorene kan betjenes av legfolk etter enkel opplæring. De kan utplasseres på steder der mange mennesker ferdes, blant annet flyplasser og togstasjoner (2, 4). Slik utplassering har funnet sted til tross for at opp mot 70 % av alle tilfeller av hjertestans skjer i hjemmet, ikke i det offentlige rom (5) – (7). I noen land, deriblant Norge, har man derfor satset på at såkalte førsteresponsgrupper (fra brannvesen, politi og hjemmesykepleie) tar med den halvautomatiske defibrillatoren dit der hjertestansen faktisk har funnet sted (8, 9).

    Stiftelsen Norsk Luftambulanse startet i desember 2002 i samarbeid med Helsedepartementet et opplærings- og utplasseringsprogram for halvautomatiske defibrillatorer. I mars 2007 hadde vi utplassert 250 defibrillatorer og lært opp deltakere i førsteresponsgrupper i nærmere 200 kommuner. Disse er i all hovedsak hentet fra allerede eksisterende beredskapsgrupper i brannvesen, politi og kommunehelsetjeneste (ved hjemmesykepleien).

    I Norge ble bruk av halvautomatisk defibrillator betraktet som medisinsk behandling frem til 2007 og skulle derfor bare utføres av lege. Dersom legen fant det forsvarlig, kunne bruken bli delegert til samarbeidende personell. I et rundskriv fra Helsetilsynet i 1999 ble det presisert at legen skulle forsikre seg om at personellet til enhver tid var godt nok kvalifisert (10). I 2006 var rundskrivet trukket tilbake fra Helsetilsynets nettsider. I mars 2007 ble delegeringskravet trukket tilbake (11). På bakgrunn av helsepersonelloven § 5 ble krav om delegering fremdeles ansett som gjeldende i 2006. Helsepersonell kunne overlate bestemte oppgaver til annet personell dersom det var forsvarlig ut fra oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og den oppfølging som ble gitt. Medhjelperne var underlagt helsepersonellets kontroll og tilsyn (12).

    Hensikten med denne studien var å belyse det den gang gjeldende kravet om delegering i forhold til inntrykket brukerne hadde av de formelt ansvarlige legene. I tillegg ønsket vi å studere motivasjon og hvorvidt deltakerne i førsteresponsgruppene følte at de mestret oppgaven.

    Materiale og metode

    Materiale og metode

    Kommunene som deltok i prosjektet, hadde søkt om å få en eller flere halvautomatiske defibrillatorer stilt til disposisjon for den kommunale beredskapen. Vi sendte et spørreskjema til en tilfeldig valgt halvdel av de 980 registrerte brukerne i de kommunene som fikk halvautomatiske defibrillatorer i 2002 og 2003. Skjemaet var laget etter samme mal som i skjemaet som tidligere var brukt i en tilsvarende undersøkelse i Austevoll kommune (8).

    Via spørreskjemaet ble det samlet inn demografiske data som alder, kjønn og hvilken etat brukeren tilhørte (brannvesen, politi, helsetjeneste eller annet). Spørsmål som gjaldt delegering, motivasjon og mestring er vist i tabell 1. De åpne spørsmålene ble kodet ved å kategorisere ord/temaer som gikk igjen som enten motiverende eller demotiverende. Alle data ble lagt inn i SPSS, og det ble foretatt kontroll av innlagte data ved gjennomgang og kontroll av hvert tiende svarskjema. Det ble gjennomført enkel deskriptiv frekvensanalyse av all informasjon.

    Tabell 1  

    Spørsmål til deltakerne i førsteresponsgruppene

    Spørsmål vedrørende delegering

    Svaralternativer

    Har du mottatt et personlig skriv (delegering) fra lege om at du har lov til å bruke hjertestarteren?

    Ja/nei

    Var legen til stede under hovedopplæringen?

    Ja/nei

    Hvor ofte har du møtt delegerende lege i forbindelse med deltakelse i førsteresponsgruppen?

    0,1 – 3, 4 – 6, 7 eller flere ganger

    Virker delegerende lege engasjert (for dem av dere som har møtt vedkommende)?

    Meget engasjert, engasjert, mindre engasjert, vet ikke

    Spørsmål om motivasjon

    Er det spennende og utfordrende å ha som oppgave å rykke ut med hjertestarter?

    Svært, middels, litt og lite spennende og utfordrende

    Beskriv kort hva som har størst påvirkning på din motivasjon i positiv retning

    Åpent spørsmål

    Beskriv kort hva som har størst påvirkning på din motivasjon i negativ retning

    Åpent spørsmål

    Hvor motivert er du for å rykke ut med hjertestarter?

    Svært motivert, middels motivert, litt motivert, lite motivert

    Følte du deg presset til å delta i førsteresponsgruppen?

    Stort press, middels press, litt press, lite press

    Kan du tenke deg å rykke ut på andre medisinske problemer etter en utvidet opplæring og tilgang på noe mer utstyr?

    Ja/nei

    For dem som hadde vært med i en reell situasjon

    Har aksjonen(e) påvirket din motivasjon for deltakelse i førsteresponsgruppen?

    Mer motivert, noe mer motivert, uendret motivasjon, mindre motivasjon

    Spørsmål om mestring

    Hvor god tro har du på at du vil mestre oppgaven med hjerte-lunge-redning og bruk av hjertestarter?

    Svært godt, middels godt, litt godt, lite godt

    Hvor stor tillit har du til at førsteresponsgruppen du tilhører vil mestre oppgaven?

    Svært god, middels god, litt god, lite god

    Føler du at du har mye ansvar i denne oppgaven?

    Svært stort ansvar, middels stort ansvar, litt ansvar, lite ansvar

    For dem som hadde vært med i en reell situasjon

    Hvordan følte du at du greide deg (gjennomsnittlig) under disse aksjonene?

    Svært godt, middels godt, litt godt, lite godt

    Hvordan følte du førsteresponsgruppen klarte seg (gjennomsnittlig) under disse aksjonene?

    Svært godt, middels godt, litt godt, lite godt

    Studien ble meldt til Personvernombudet for forskning, Norsk samfunnsvitenskapelige datatjeneste.

    Resultater

    Resultater

    33 skjemaer kom i retur på grunn av ukjent adresse, 18 fordi vedkommende ikke lenger var deltaker i en førsteresponsgruppe. Av de resterende 439 besvarte 307 (70 %) skjemaet.

    To tredeler av brukerne hadde fått delegert rett til bruk av defibrillator av lege, men bare 24 % hadde møtt denne legen. De fleste av disse brukerne (85 %) oppfattet legen som engasjert. De fleste brukerne var menn (86 %) og brannfolk (77 %).

    Respondentene rapporterte høy følelse av mestring på vegne av seg selv og førsteresponsgruppen de tilhørte (tab 2).

    Tabell 2  

    Funn vedrørende mestring og motivasjon hos medlemmene i førsteresponsgruppene

    Kategori

    Antall svar

    ( %)

    Tillit til personlig mestring

    Svært godt

    147

    (48)

    Middels godt

    151

    (49)

    Litt godt

    6

    (2)

    Ubesvart

    3

    (1)

    Tillit til førsteresponsgruppens mestring

    Svært god

    190

    (62)

    Middels god

    111

    (36)

    Litt god

    6

    (2)

    Lite god

    0

    (0)

    Erfaring fra reell situasjon

    Ja

    120

    (39)

    Nei

    187

    (61)

    Personlig mestring av reell situasjon

    Svært god

    50

    (42)

    Middels god

    61

    (51)

    Verken god eller dårlig

    6

    (5)

    Dårlig

    2

    (2)

    Ubesvart

    1

    (1)

    Førsteresponsgruppens mestring av reell situasjon

    Svært god

    61

    (51)

    Middels god

    47

    (39)

    Verken god eller dårlig

    6

    (5)

    Dårlig

    0

    (0)

    Ubesvart

    6

    (5)

    Økt motivasjon etter reell erfaring

    Mer motivert

    42

    (35)

    Noe mer motivert

    29

    (24)

    Uendret motivasjon

    49

    (41)

    I tillegg rapporterte 197 av brukerne (64 %) at det var svært spennende og utfordrende og 71 (23 %) at det var middels spennende og utfordrende å delta i førsteresponsgruppene. 9 % av brukerne (28 personer) hadde følt seg presset til å delta i gruppen. Noe over halvparten sa seg villige til å rykke ut også til andre akuttmedisinske tilstander dersom de fikk mer opplæring.

    På det åpne spørsmålet om positiv effekt på motivasjon hadde 193 (63 %) brukt ordene «redde liv» og 64 (21 %) «hjelpe». Når det dreide seg om hva som var negativt, var svarene mer sprikende, men 104 (34 %) er kodet under kategoriene «psykisk belastning», «stort ansvar», «mislykkes», «gjøre feil» og «usikker». 35 % hadde ikke besvart spørsmålet.

    Diskusjon

    Diskusjon

    De som var opplært i bruk av halvautomatiske defibrillatorer, hadde høy motivasjon og dessuten sterk tro på egne ferdigheter og på ferdighetene til førsteresponsgruppen de tilhørte. Derimot syntes ikke flertallet av brukerne at delegerende lege var en sentral eller engasjert person når det gjaldt bruk av halvautomatiske defibrillatorer.

    Den høye svarandelen gjør at utsagnene kan betraktes som representative for brukerne. Vi har imidlertid ikke målt hva legene selv mente om sin medvirkning, heller ikke brukernes reelle evne til å utføre hjerte-lunge-redning eller tidlig defibrillering.

    Rørtveit & Meland har i en studie fra Austevoll gjort tilsvarende funn vedrørende høy mestringsfølelse, men der deltok delegerende lege i stor grad i organisering, opplæring og øving av førsteresponsgruppene (8). I vår studie deltok ikke flertallet av delegerende leger på samme måte. Delegerende lege hadde tilsynelatende ikke oppfylt ansvarlighetskravet som lå i IK3/99 og senere i helsepersonelloven (10, 12). Funnene understøtter bestemmelsen om at delegering fra lege ikke lenger er påkrevd. Halvautomatiske defibrillatorer er enkle i bruk, og det er ikke mulig å feilbehandle en pasient med dem (13). Derimot er muligheten stor for at hjerte-lunge-redningen i seg selv utføres dårlig, spesielt hvis det skjer i kombinasjon med bruk av defibrillator. Hvis helsepersonelloven § 5 skulle ha blitt fulgt, skulle tilsynet ha blitt utført av den som formelt hadde delegert oppgaven. Kvalitetssikringen burde ha innbefattet jevnlig kontakt for å kontrollere den praktiske ferdigheten i utførelse av hjerte-lunge-redning og defibrillering. Det ville vært naturlig å gjøre dette i forbindelse med kurs før det ble gitt ny delegering til brukerne. Der deltakerne oppfattet at legene var engasjert i virksomheten, innebar det i all hovedsak at de også var til stede på kursene. Det satte dem i stand til å vurdere kvaliteten på bruken før delegeringsbevisene ble utdelt.

    Ønsket om å hjelpe og å redde liv var viktige motivasjonsfaktorer, samtidig som usikkerhet og redsel for å gjøre feil virket negativt inn på motivasjonen. Reelle hendelser påvirket motivasjonen for videre deltakelse i førsteresponsgruppene positivt. Andre fremhevet viktigheten av øvelser, ikke bare for å opprettholde kunnskapen, men også som en viktig motivasjonsfaktor for dem som ikke hadde erfaring med reelle hendelser (14) – (16). Øvelse var med andre ord viktig for å dempe aspekter som påvirket motivasjonen i negativ retning.

    Hensikten med en førsteresponsordning er å få redusert tiden fra hjertestans til første sjokk blir gitt. Det bør ikke gå mer enn 5 – 6 minutter fra alarmering til det skjer (1). Dette er vanskelig å oppnå i Norge. Det kan derfor være hensiktsmessig å flytte hovedmålsettingen for førsteresponsgruppene bort fra den bekreftede «hjertestansen». Førsteresponsgrupper med kunnskap og mulighet til å øve på å gi avansert førstehjelp til pasienter med symptomer som for eksempel brystsmerter og tung pust, vil derfor kunne være nyttige. Gruppene vil da ha økt sjanse for å være hos pasienten ved en eventuell senere hjertestans. Men skal førsteresponsgruppene rykke ut ved andre problemer enn hjertestans, er behovet for en engasjert lege med ansvar for kvaliteten enda større enn når det gjelder utøvelse av tidlig defibrillering og hjerte-lunge-redning.

    Vi takker Ann Kristin Wiik, Erik Ravne og Aage W. Karlsen for god hjelp ved datainnsamlingen, bearbeiding av data og nyttige innspill. Takk til Sverre Rørtveit for tillatelse til bruk av spørreskjemaet fra Austevoll.

    Oppgitte interessekonflikter:

    Ingen

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media