Diskusjon
De som var opplært i bruk av halvautomatiske defibrillatorer, hadde høy motivasjon og dessuten sterk tro på egne ferdigheter og på ferdighetene til førsteresponsgruppen de tilhørte. Derimot syntes ikke flertallet av brukerne at delegerende lege var en sentral eller engasjert person når det gjaldt bruk av halvautomatiske defibrillatorer.
Den høye svarandelen gjør at utsagnene kan betraktes som representative for brukerne. Vi har imidlertid ikke målt hva legene selv mente om sin medvirkning, heller ikke brukernes reelle evne til å utføre hjerte-lunge-redning eller tidlig defibrillering.
Rørtveit & Meland har i en studie fra Austevoll gjort tilsvarende funn vedrørende høy mestringsfølelse, men der deltok delegerende lege i stor grad i organisering, opplæring og øving av førsteresponsgruppene (8). I vår studie deltok ikke flertallet av delegerende leger på samme måte. Delegerende lege hadde tilsynelatende ikke oppfylt ansvarlighetskravet som lå i IK3/99 og senere i helsepersonelloven (10, 12). Funnene understøtter bestemmelsen om at delegering fra lege ikke lenger er påkrevd. Halvautomatiske defibrillatorer er enkle i bruk, og det er ikke mulig å feilbehandle en pasient med dem (13). Derimot er muligheten stor for at hjerte-lunge-redningen i seg selv utføres dårlig, spesielt hvis det skjer i kombinasjon med bruk av defibrillator. Hvis helsepersonelloven § 5 skulle ha blitt fulgt, skulle tilsynet ha blitt utført av den som formelt hadde delegert oppgaven. Kvalitetssikringen burde ha innbefattet jevnlig kontakt for å kontrollere den praktiske ferdigheten i utførelse av hjerte-lunge-redning og defibrillering. Det ville vært naturlig å gjøre dette i forbindelse med kurs før det ble gitt ny delegering til brukerne. Der deltakerne oppfattet at legene var engasjert i virksomheten, innebar det i all hovedsak at de også var til stede på kursene. Det satte dem i stand til å vurdere kvaliteten på bruken før delegeringsbevisene ble utdelt.
Ønsket om å hjelpe og å redde liv var viktige motivasjonsfaktorer, samtidig som usikkerhet og redsel for å gjøre feil virket negativt inn på motivasjonen. Reelle hendelser påvirket motivasjonen for videre deltakelse i førsteresponsgruppene positivt. Andre fremhevet viktigheten av øvelser, ikke bare for å opprettholde kunnskapen, men også som en viktig motivasjonsfaktor for dem som ikke hadde erfaring med reelle hendelser (14) – (16). Øvelse var med andre ord viktig for å dempe aspekter som påvirket motivasjonen i negativ retning.
Hensikten med en førsteresponsordning er å få redusert tiden fra hjertestans til første sjokk blir gitt. Det bør ikke gå mer enn 5 – 6 minutter fra alarmering til det skjer (1). Dette er vanskelig å oppnå i Norge. Det kan derfor være hensiktsmessig å flytte hovedmålsettingen for førsteresponsgruppene bort fra den bekreftede «hjertestansen». Førsteresponsgrupper med kunnskap og mulighet til å øve på å gi avansert førstehjelp til pasienter med symptomer som for eksempel brystsmerter og tung pust, vil derfor kunne være nyttige. Gruppene vil da ha økt sjanse for å være hos pasienten ved en eventuell senere hjertestans. Men skal førsteresponsgruppene rykke ut ved andre problemer enn hjertestans, er behovet for en engasjert lege med ansvar for kvaliteten enda større enn når det gjelder utøvelse av tidlig defibrillering og hjerte-lunge-redning.