Bruk av pedometer hos fysisk inaktive personer

Marit Rokne Bjørgaas Om forfatteren
Artikkel

Regelmessig fysisk aktivitet øker livskvaliteten (1 – 4), reduserer risikoen for demens (5, 6), osteoporose (7) og hjerte- og karsykdom (8) og dessuten diabetes hos personer med nedsatt glukosetoleranse (9, 10). Hos personer med type 2-diabetes er det vist at selv moderat fysisk aktivitet reduserer risikoen for hjerte- og karsykdom (11 – 15). Likevel er en stor andel av disse pasientene fysisk inaktive, og det er stort frafall i studier som har økt fysisk aktivitet som mål (16 – 19).

Å gå er helsebringende (11 – 15, 20), og gange kan kvantifiseres ved hjelp av elektroniske skrittellere (pedometre), som er rimelige og enkle i bruk. Et pedometer registrerer antall skritt med god nøyaktighet, men nøyaktigheten er dårligere ved registrering av gangdistanse og energiforbruk (21).

Pedometre er brukt både i kartlegging av fysisk aktivitet (22 – 24) og for å øke motivasjonen for fysisk aktivitet i intervensjonsstudier (13, 25 – 32). Antall skritt per dag korrelerer godt med selvrapportert fysisk aktivitet (22, 33), og dag-til-dag-variasjonen hos enkeltindivider er liten (34). Det er en omvendt korrelasjon mellom kroppsmasseindeks og antall skritt per dag (22, 24). Pedometerets nøyaktighet synes imidlertid ikke å bli påvirket av kroppsmasse (35).

I et helseperspektiv er det hensiktsmessig å avklare hvorvidt bruk av skritteller kan være et hjelpemiddel for fysisk inaktive personer til å gå mer, og dermed ha helsefremmende effekt.

Materiale og metode

Litteratur om skrittellere ble funnet ved søk i PubMed med søkeordene «pedometer AND (diabetes OR physical inactivity)». Resultater fra ikke-kontrollerte studier (11, 29, 30, 32) er ikke tatt med i vurderingen. I flere kontrollerte studier har intervensjonsgruppen i tillegg til pedometer fått treningstilbud eller rådgivning (18, 25 – 28, 31, 36 – 44) (tab 1), mens kontrollgruppen har fått et vesentlig mindre tilbud. Slike studier kan ikke besvare spørsmålet om pedometer per se medvirker til økt fysisk aktivitet. I noen få studier er deltakerne randomisert til å bruke eller ikke bruke pedometer, men har for øvrig hatt tilnærmet like betingelser (13, 45, 46) (tab 2). Slike studier kan avdekke en eventuell tilleggseffekt av pedometer på fysisk form og metabolske parametere. Antall skritt eller gangdistanse kan ikke sammenliknes mellom gruppene med mindre alle deltakerne i tillegg bruker forseglede pedometre som avleses etter studiens avslutning. Forseglede pedometre ble brukt i én studie (47) (tab 2). De aller fleste studiene med bruk av pedometer er fra USA. Kun to slike studier er gjort i Skandinavia (18, 46).

Tabell 1  Kontrollerte¹ studier der pedometer er brukt sammen med andre virkemidler for å øke fysisk aktivitet

Førsteforfatter, år, land/stat

Intervensjonsgruppe(r) (INT)

Kontrollgruppe (KON)

Antall (diagnose), frafall

Varighet

Resultater

Bjørgaas, 2005, Norge (18)

Pedometer.

Trening i gruppe 2 timer/uke

Pedometer.

Intet treningstilbud

29 menn (type 2-diabetes), 20 %

12 uker

Tendens til økning i skrittall i begge grupper, ingen gruppe-forskjell (p > 0,05).

INT: Nedgang i vekt (p = 0,01) og HbA1c (p = 0,02), økning av VO2maks (p = 0,03)

Araiza, 2006, USA (25)

Pedometer. Instruert om å gå >10 000/ skritt/dag minst 5 dager/uke

Pedometer.

Instruert om ikke å øke gangaktiviteten

30 personer (type 2-diabetes), 0 %

6 uker

INT: Økt skrittall (p = 0,002). Økt HDL-kolesterol (p < 0,05).

KON: Ingen endringer

Sone, 2001, Japan (26)

Pedometer. Hyppige telefonkonsultasjoner med kost og livsstilsråd

Ikke pedometer.

Standard oppfølging

2 205 menn (type 2-diabetes), 6 %

3 år

Etter to år større nedgang i HbA1c i INT enn i KON (p = 0,0004)

Tudor-Locke, 2004, USA (27)

Pedometer.

Hyppige gruppemøter med målsetting om økt antall skritt

Pedometer.

Postkort med takk for deltakelse

47 personer (type 2-diabetes), 22 %

16 uker intervensjon. Oppfølging etter 24 uker

16 uker: økt skrittall i INT, nedgang i KON (p < 0,0001).

24 uker: ingen gruppeforskjell

Ball, 2005, Australia (28)

Pedometer.

Initialt gruppemøte. Oppfølging: standardskriv pluss telefonsamtaler

Pedometer.

Initialt gruppemøte. Oppfølging: standard-skriv

66 (inaktive middelaldrende personer), 15 %

16 uker

INT: litt høyere selvrapportert fysisk aktivitet etter 16 uker (p = 0,017). Pedometerdata ble ikke systematisk samlet inn

Dinger, 2006, USA (31)

Pedometer. Dagbok (gange). Ukentlig e-post med oppfordring til og forslag til tiltak for økt gangaktivitet

Pedometer.

Dagbok (gange). Ukentlig e-post med oppfordring til økt gangaktivitet

74 (overvektige kvinner), 24 %

6 uker

I begge grupper samlet: økt gangtid per uke (p = 0,002). Ingen gruppeforskjell (p > 0,05)

Yamanouchi, 1995, Japan (36)

Pedometer.

Kostråd. Instruert om å gå >10 000 skritt/dag

Ikke pedometer.

Kostråd. Instruert om ikke å øke gangaktiviteten

24 personer (type 2-diabetes), 0 %

6 – 8 uker.

Hospitalisert i studieperioden

Vektnedgang i begge grupper, størst i INT (p < 0,01). Insulinfølsomhet bedret i INT (p < 0,001)

Talbot, 2003, USA (37)

Pedometer. Ukentlig rådgivning for å øke antall skritt. Brosjyre om fysisk aktivitet

Pedometer.

Informasjon om betydning av trening

40 personer (kneartrose), 15 %

12 uker intervensjon.

Oppfølging etter 24 uker

12 uker: 23 % økning i skrittall i INT og nedgang i KON (p = 0,01)

Rooney, 2005, USA (38)

To grupper (P og PE), begge brukte pedometer. Målsetting > 10 000 skritt/dag. Den ene gruppen (PE) hadde 6 møter (kostråd, fysisk aktivitet)

Ikke pedometer

316 barn og voksne, 29 %

12 uker.

Oppfølging etter 9 måneder

Bare halvparten av deltakerne med pedometer gikk >10 000 skritt/dag. Skrittantall ikke angitt. Konkludert med at bruk av pedometer hadde liten betydning for aktivitetsnivå

Hultquist, 2005, USA (39)

Åpent pedometer.

Forseglet pedometer.2

Instruert om å gå 10 000 skritt hver dag

Forseglet pedometer.²

Instruert om å gå 30 minutter/dag de fleste av ukens dager

58 (inaktive kvinner), 6,5 %

4 uker

INT gikk gjennomsnittlig 10 159 skritt/dag og KON 8270 skritt/dag (p < 0,005)

Ransdell, 2004 (40) og Ornes, 2005 (41), USA

2 x 2 timer undervisning med målsetting økt fysisk aktivitet. Instruert om å trene 3 ganger per uke samt å øke gangtid og intensitet gradvis. Månedlige telefonkonsultasjoner.

Pedometer. Logg

Instruert om ikke å øke fysisk aktivitet.

Pedometer. Informasjon om bruk av pedometer

51 kvinner (datter-mor-mormor-triader), 51 %

24 uker

Økning i skrittantall i intervensjonsgruppen (p = 0,008)

Moreau, 2001, USA (42)

Pedometer. Målsetting om økning i skrittantall svarende til 3 km/dag ved intervensjonens slutt

Pedometer en uke per måned. Instruert om ikke å øke fysisk aktivitet

24 middelaldrende kvinner, 0 %

24 uker

Endring i skrittantall ikke registrert. Systolisk blodtrykk falt i intervensjonsgruppen (p < 0,005)

Izawa, 2005, Japan (43)

Hjerterehabilitering. Registrerte vekt og fysisk aktivitet selv (med pedometer). Logg

Hjerterehabilitering.Pedometer en uke i måned 12

45 personer (gjennomgått hjerteinfarkt), 10 %

Hjerterehabilitering 6 måneder. Oppfølging 6 måneder

Antall skritt per dag i en uke 12 måneder etter hjerteinfarkt var høyere i INT enn i KON (p < 0,.001)

de Blok, 2006, Nederland (44)

Lungerehabilitering.

Pedometer. 4 sesjoner med målsettinger for økt fysisk aktivitet

Lungerehabilitering.

Pedometer. For øvrig ingen oppfølging

21 personer (kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS)), 24 %

9 uker

Antall skritt/dag økte med 1 430 i INT og med 455 i KON (p = 0,11)

[i]

[i] ¹  Med unntak av referansene 36, 40 og 41 er alle studiene randomisert

²  Avlest ved studiens slutt

Tabell 2  Kontrollerte¹ studier for å undersøke spesifikk effekt ved bruk av pedometer

Førsteforfatter, år, land/stat

Intervensjonsgruppe(r)

Kontrollgruppe

Antall (diagnose), frafall

Varighet

Resultater

Engel, 2006, USA (13)

Pedometer. Logg.

6 konsultasjoner, målsetting økt skrittall

Ikke pedometer. Logg.

6 konsultasjoner, målsetting økt tid til gangaktivitet

57 personer (type 2-diabetes), 12 %.

6 måneder

Begge grupper: Økning i gangtid og aerob kapasitet (p < 0,001). Større økning i gangtid i KON enn i INT (p = 0,02)

Stovitz, 2005, USA (45)

Pedometer.

Initial legekonsultasjon og brosjyre (fysisk aktivitet). 3 oppfølgende telefonsamtaler

Ikke pedometer.

Initial legekonsultasjon og brosjyre (fysisk aktivitet). 3 oppfølgende telefonsamtaler

94 voksne personer, 53 %

9 uker

Økning av skrittall i pedometergruppen (p = 0,005).

Økt selvrapportert gange i begge grupper

Bjørgaas, 2007, Norge (46)

Pedometer.

4 konsultasjoner, målsetting økt skrittall

Ikke pedometer.

4 konsultasjoner, målsetting økt tid til gangaktivitet

70 personer (type 2-diabetes), 31 %

6 måneder

Ingen økning i skrittall i INT (p = 0,65). Bedring i metabolske parametre i begge grupper. Ingen gruppeforskjell (alle p-verdier > 0,64)

Schofield, 2005, Australia/New Zealand (47)¹

En gruppe med pedometer (målsetting økt skrittall) (PED).

En gruppe uten pedometer (målsetting økt tid til fysisk aktivitet) (MIN). 6 ukentlige gruppemøter. Logg

Ikke pedometer.Ingen tiltak

85 inaktive tenåringsjenter², 26 %

Intervensjon 6 uker. Oppfølging 12 uker

6 uker: større økning i skrittall i PED enn i MIN (p = 0,04), men ikke større enn i KON.

12 uker: ikke større økning i skrittall i PED enn i MIN (p = 0,06)

[i]

[i] ¹  Med unntak av referanse 47 er alle studiene randomisert

²  Alle tre grupper gikk med forseglede pedometre som ble avlest etter studiens slutt

Pedometer brukt sammen med andre virkemidler

Mange av disse studiene inkluderer personer med type 2-diabetes (18, 25 – 27, 36). Generelt er varigheten kort (18, 25, 27, 28, 31, 36 – 40) og frafallet stort (18, 27, 28, 31, 37 – 39) (tab 1). I de fleste studiene har både intervensjonsgruppen og kontrollgruppen brukt pedometer, men intervensjonsgruppen har i tillegg fått tilbud om organisert trening, gruppemøter, telefonkonsultasjoner eller regelmessig e-post med målsetting om økt gangdistanse. I flere studier (25, 36, 38, 40 – 42) ble intervensjonsgruppen oppfordret til å gå minimum 10 000 skritt daglig, mens kontrollgruppen ikke fikk noen anbefalinger (38) eller ble instruert om at de ikke skulle øke sin fysiske aktivitet (25, 36, 40 – 42). I en annen studie (39) ble pedometergruppen instruert om å gå 10 000 skritt daglig, mens kontrollgruppen skulle gå minimum 30 minutter daglig de fleste ukedagene. I denne studien gikk pedometergruppen i gjennomsnitt flere skritt per dag enn kontrollgruppen (p < 0,005), men kontrollgruppen gikk flere skritt de dagene de skulle gå 30 minutter enn de dagene de ikke hadde en slik målsetting (p < 0,05). Resultatene av studien sier derfor mest om betydningen av en klar målsetting for økt fysisk aktivitet.

Stort sett har denne type intervensjon medført moderate, men positive endringer hos deltakerne. Antall skritt per dag har økt i intervensjonsgruppen i noen studier (25, 27, 37, 39, 40, 41, 43), mens det i andre studier ikke er funnet forskjell mellom gruppene (18, 31, 38, 44). Hos deltakerne med diabetes har intervensjonen bedret den metabolske situasjonen (18, 25, 26, 36).

Bravata og medarbeidere (48) har publisert en metaanalyse av 18 observasjonsstudier og åtte randomiserte, kontrollerte studier (25, 37, 39 – 44), der pedometer er brukt for å øke fysisk aktivitet. I observasjonsstudiene ble det funnet en økning av skrittantall på 26,9 % (sammenliknet med skrittantallet før studien) hos pedometerbrukere. Forfatterne innrømmer at dette like gjerne kan være en effekt av å delta i studien som av å bruke pedometer. De konkluderer med at bruk av pedometer synes å være assosiert med økning av antall skritt, men medgir at studiene som analysen bygger på, hadde svært ulik design og ofte kort varighet (25, 37, 39, 44). I flere av disse studiene (25, 40 – 42) ble intervensjonsgruppen oppfordret til å gå 10 000 skritt daglig, mens kontrollgruppen ikke skulle øke sin fysiske aktivitet. I tillegg besto intervensjonen som regel av to eller flere tiltak (pedometer, målsettinger, dagbok, rådgivning), og betydningen av hvert enkelt tiltak var derfor vanskelig å vurdere. En klar målsetting for skrittantall ble funnet å være den viktigste prediktor for økt fysisk aktivitet. I de studiene som ikke hadde en slik målsetting (40, 41, 43), økte ikke skrittantallet. Forfatterne (48) påpeker videre at det kun var 15 % menn blant deltakerne i studiene, og kun fem studier hadde deltakere med gjennomsnittsalder over 60 år. Resultatene kan derfor ikke generaliseres.

Spesifikk effekt ved bruk av pedometer

Jeg har kun funnet fire studier med et oppsett som kan belyse hvorvidt bruk av pedometer per se medfører økt fysisk aktivitet (tab 2). Stovitz og medarbeidere rekrutterte 94 pasienter fra allmennpraksis og randomiserte dem til to grupper som fikk lik oppfølging bortsett fra at pedometergruppen skulle registrere antall skritt daglig i ni uker (45). Gange ble i tillegg kvantifisert ved hjelp av spørreskjema i begge grupper. Kun 44 personer (21 i pedometergruppen) fullførte studien. I pedometergruppen økte antall skritt signifikant fra 6 779 til 8 855 per dag (p = 0,005). Selvrapportert gange økte imidlertid like mye i begge grupper. På bakgrunn av dette, samt stort frafall og kort varighet av studien, kunne forfatterne ikke trekke sikre konklusjoner.

I et australsk arbeid (47) ble 85 inaktive tenåringsjenter fra tre skoler utstyrt med forseglede pedometre der skrittallet ikke kunne avleses før studiens avslutning. Jentene fra én skole brukte i tillegg vanlige pedometre og ble oppfordret til å øke skrittallet til minimum 10 000 per dag. Jentene fra en annen skole ble oppfordret til å øke sin gangtid gradvis til 30 – 60 minutter daglig. Deltakerne fra disse to skolene ble delt inn i smågrupper som møttes ukentlig for veiledning og diskusjon av målsettinger for fysisk aktivitet. Jentene fra en tredje skole (kontrollgruppen) fikk ingen oppfølging, men brukte også forseglede pedometre i intervensjonsperioden.

Bruk av pedometer medførte økt skrittall på kort sikt (seks uker) (p = 0,04), men etter 12 uker var det ikke signifikant forskjell i skrittall (p = 0,06) mellom gruppen som hadde målsetting 10 000 skritt daglig og gruppen som skulle øke gangtiden til 30 – 60 minutter daglig. Resultatene svekkes av at studien ikke var randomisert.

I en studie av 57 eldre personer med type 2-diabetes (13) ble deltakerne randomisert til en pedometergruppe med målsetting økt skrittantall og en kontrollgruppe med målsetting økt gangtid. Begge gruppene fikk fire rådgivningssamtaler i løpet av studieperioden. Alle deltakerne førte logg over gangtid. Aerob kapasitet ble også målt.

Etter tre og seks måneder økte gangtiden i begge grupper, og økningen var større i kontrollgruppen enn i pedometergruppen (p-verdier henholdsvis 0,02 og 0,05). Når man kontrollerte for mulig konfunderende faktorer (alder, kroppsmasseindeks, HbA1c m.m.), var det ingen forskjell i gangtid mellom gruppene (p = 0,21). Aerob kapasitet økte i begge grupper, og vekt og midjemål ble redusert, men heller ikke her var det forskjell mellom gruppene. Forfatterne konkluderte med at eldre personer med diabetes er i stand til å øke sin fysiske aktivitet når de får tilbud om støtte og oppfølging, men at bruk av pedometer ikke gir tilleggsgevinst.

I en norsk studie (46) ble 70 middelaldrende personer med type 2-diabetes randomisert til en pedometergruppe og en gruppe som ikke brukte pedometer. I løpet av intervensjonsperioden på seks måneder fikk samtlige deltakere fire rådgivningssamtaler med forslag til hvordan de skulle øke gangdistansen.

Antall skritt per dag varierte mellom 7 100 og 8 300 i pedometergruppen og økte ikke i studieperioden (p = 0,65). Flere metabolske parametere (vekt, lipider, blodsukker) bedret seg i begge grupper uten forskjell mellom gruppene (alle p-verdier > 0,64). Bruk av pedometer ga derfor ingen tilleggsgevinst.

Konklusjon

Hittil har ingen randomiserte, kontrollerte studier gitt overbevisende dokumentasjon for at bruk av pedometer per se medfører økt skrittantall eller annen helsegevinst hos personer som tidligere var fysisk inaktive, overvektige eller hadde type 2-diabetes. Sammen med en klar målsetting om økt skrittantall er det mulig at bruk av pedometer kan medvirke til økt fysisk aktivitet. Regelmessig oppfølging med rådgivning om økt fysisk aktivitet gir overbevisende, om enn moderat, helsegevinst.

Jeg takker Valdemar Grill og Rannveig Saksvik Eldholm for råd vedrørende manuskriptet.

Anbefalte artikler