Diskusjon
Et hovedfunn i studien er at mange, særlig av de unge mennene, debuterer med cannabis i løpet av 20-årene. Livstidsprevalensen er derfor høyere enn mange har antatt, og i enkelte sårbare grupper fortsetter bruken å være høy. Det er overraskende at hele 30 % av unge menn i slutten av 20-årene bosatt i Oslo har brukt cannabis siste år. I gruppen med lav utdanning og hos dem som befinner seg utenfor arbeidsmarkedet er andelen som bruker stoffet atskillig høyere enn dette. Likevel må det påpekes at de fleste i vårt utvalg bruker cannabis på en lavfrekvent måte.
Studien viser videre at rekrutteringsbasen i løpet av de tidlige tenårene ikke er preget av lav sosial klasse eller sosial marginalitet hos foreldrene. Derimot avtegner det seg med økende alder et mønster hvor unge voksne som har falt ut av skolen og ikke finner seg til rette i arbeidslivet har økt sannsynlighet for å bli cannabisbrukere. De som ikke etablerer seg i samliv i løpet av 20-årene har også økt risiko. En enslig mann, bosatt i Oslo-regionen, med avbrutt skolegang og uten fast arbeid som lever på sosialhjelp eller trygd vil ha svært høy sannsynlighet for å være cannabisbruker.
En prioritert oppgave i senere studier vil være å undersøke om bruken av cannabis i seg selv bidrar til at noen kan falle ut av skolen og til senere sosial marginalisering, og hva som i så fall kan være virkningsmekanismene. En longitudinell studie fra New Zealand peker i retning av at cannabisbruk kan ha slike konsekvenser (12). Det er moderat høy stabilitet i bruken gjennom det tidsspennet vi har undersøkt. En betydelig andel eksperimenterer med stoffet for så å legge bruken bak seg. Flertallet har et lavfrekvent bruksmønster, men 16 % av brukerne (3 % av hele utvalget) rapporterte bruk mer enn 50 ganger siste år ved 28 års alder, noe som indikerer et jevnlig forbruk.
Studien er representativ, med bra responsrate, og utgjør det beste grunnlaget vi foreløpig har hatt i Norge for å belyse omfanget av hasjbruk i den unge voksne befolkningen. Likevel er det et akkumulert frafall på rundt 30 % over de fire datainnsamlingene. Tidligere analyser viser at frafallet er selektivt, på en måte som innebærer at det sannsynligvis inneholder flere cannabisbrukere enn utvalget vårt. Ikke minst må man anta at jevnlig bruk av hasj gjør at man har høy sannsynlighet for å falle ut av studien. Det er altså grunn til å anta at de reelle bruksratene er høyere enn vi her rapporterer. Tidligere studier har vist bra validitet av spørreskjemaundersøkelser om bruk av rusmidler som har såpass høy prevalens som cannabis har i dette datasettet (13). Men det kan nok stilles spørsmål ved ungdommenes egne rapporter om foreldrenes utdanning og sosiale klasse (14). Dersom data her er for dårlige, kan det tenkes at vi i virkeligheten har et noe klarere mønster av reproduksjon av sosial marginalitet over generasjonene. På den annen side skal man merke seg at heller ikke skolekarakterer i tenårene var assosiert med bruk av hasj. Dette er en indikasjon på at bruk av hasj i de yngste aldersklassene er et atskillig mindre sosialt marginalt fenomen enn det er hos dem som er eldre.
Funnene må, etter forfatterens mening, vurderes som potensielt bekymringsfulle. Et hovedpoeng i flere av de nye studiene der man belyser sammenhengen mellom cannabisbruk og mental helse er jo at selv lavfrekvent bruk synes å kunne gi økt risiko for alvorlige sinnslidelser. I faglitteraturen diskuteres det nå hvor sterk økningen i prevalensen av for eksempel schizofreni må antas å bli i områder der det er mye rekreerende bruk av cannabis (15). Resultatet er at narkotikapolitikken på dette området er under revurdering i flere land (16). Gordon Browns regjering har for eksempel berammet en kritisk gjennomgang av den cannabisliberale linjen man har sett i England det siste tiåret.
Våre data avdekker at bruk av cannabis i voksen alder ofte er knyttet til sosial marginalitet. Likevel har store grupper med høy utdanning som står sentralt i det norske samfunnet nå erfaringer med cannabis (6). Stoffet står dessuten i en særstilling blant de illegale rusmidlene, ved at det tradisjonelt har hatt en subkulturell og politisk opposisjonell legitimeringsbasis (8). Dette finner man i liten grad når det gjelder stoffer som amfetamin, ecstasy eller heroin. Hasjliberale holdninger i ressurssterke grupper utgjør fortsatt et aspekt ved diskursen rundt dette stoffet, selv om stoffet i eldre aldersklasser altså særlig har nedslag i mer sårbare grupper.
I andre land har vi sett en intens debatt om de mulige helseskadene forårsaket av dette stoffet. Flere steder økes den primærforebyggende innsatsen. Helsevesenet rustes opp for å behandle misbruk. Det synes rimelig at det også i Norge bør være økt oppmerksomhet om dette. Både i arbeidsmarkedsetaten og i behandlingsapparatet vil man etter hvert måtte regne med å møte mange klienter og pasienter som er hasjbrukere – særlig i Oslo-regionen. Det er også grunn til å peke på at det hasjforebyggende arbeidet i yngre aldersklasser har vært lavt prioritert i mange år.
De data som er lagt frem her, viser altså at hasjbruk er mer utbredt enn mange har trodd. Fra et folkehelseperspektiv kan det tenkes at dette på sikt kan ha nokså alvorlige konsekvenser.