Kritisk om norsk narkotikapolitikk

Jørgen G. Bramness, Harald Sundby Om forfatterne

Larsen, OM.

Mellom alle stoler

Narkomane og leger utenfor rusomsorgen. 239 s, ill. Oslo: Forlaget Aktuell, 2008. Pris NOK 329

ISBN 978-82-92-61108-1

Ole Martin Larsen forteller om leger og rusmiddelmisbrukere som faller utenfor det norske opplegget for legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Hans hovedbudskap er at norsk narkotikapolitikk gjennom LAR-systemet langt på vei bommer på målet. Vi har brukt like mye penger som land det er naturlig å sammenlikne oss med, men har ikke oppnådd samme resultater, som for eksempel nedgang i antall overdosedødsfall. Larsen hevder at tilfeldige regionale forskjeller og moral avgjør hvem som får og ikke får innpass i LAR og hvem som mister plassen – ikke den enkelte misbrukers behov for behandling. Han hevder pengene i for stor grad går til kontroll og byråkrati i stedet for behandling.

Forfatteren er journalist, og Mellom alle stoler har artikkelens format, i utvidet form. Han redegjør tidlig for bakgrunnen for sin interesse for feltet og tilkjennegir dermed et engasjement vi får respekt for. Teksten er lettlest, og budskapet formidles hovedsakelig gjennom intervjuer – med personer med rusproblemer som av forskjellige grunner ikke er i det offisielle behandlingsapparatet og med behandlere med mer eller mindre marginalisert behandlerrolle. Begge grupper er representert ved folk som har betalt en pris og har erfaringer å formidle. Dette blir imidlertid også bokens balanseringsproblem. Om det finnes leger som har fått urettmessig sterke reaksjoner på sin fornuftige forskrivning av opioider til trengende, betyr ikke det at all opioidforskrivning utenfor LAR er riktig. Og selv om noen LAR-pasienter opplagt urettmessig er blitt kastet ut, betyr ikke det at det alltid er feil å frata en pasient LAR-behandling. Ikke alle narkomane utenfor LAR-systemet og alle leger utenfor «det gode selskap» kan være like gode vitner for Larsens budskap. En del av de intervjuede, ikke minst på behandlersiden, fremstår for oss som nokså fundamentalistiske, og deres standpunkter blir ikke problematisert.

Balansen gjenopprettes noe ved det tross alt brede utvalget av intervjuobjekter: brukere, brukerforening, leger utenfor og leger innenfor behandlingsapparatet, politifolk. Forfatteren presenterer også en relativt omfattende gjennomgang av den faglige og politiske prosessen rundt utarbeidingen av de forestående nye nasjonale retningslinjene for behandling og rehabilitering. Her fungerer utgivelsen som en oppdatering i et kronglete fagfelt. At det finnes en del faglige unøyaktigheter og feil i referanser og registre, er noe man kanskje får se litt stort på.

Ole Martin Larsen tar med stort og troverdig engasjement for seg et vanskelig fagfelt. Han ser seg selv som varsler for en svakstilt gruppe. Leseren blir utfordret på mange viktige dilemmaer. Med våre reservasjoner om en viss «fundamentalismefaktor» anbefaler vi boken for fagpersoner og andre som interesserer seg for denne delen av norsk rusmiddelomsorg.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler