Retningslinjer for livsavsluttende behandling

Brev til redaktøren
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Jon Henrik Laake har i Tidsskriftet nr. 24/2007 en kommentarartikkel om kommende retningslinjer for behandlingsavslutning i intensivavdelinger (1). Han er kritisk til at helsemyndighetene har bedt Seksjon for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo om å utarbeide slike retningslinjer. Bakgrunnen for initiativet er den såkalte Kristina-saken, der legene ved Haukeland Universitetssjukehus avsluttet behandlingen av en sterkt hjerneskadet pike mot farens ønske. Sykehuset fikk bl.a. en rettslig kjennelse for at de kunne stoppe behandlingen av piken.

    Laake mener at Helsetilsynet fant lite å kritisere ved Haukelands behandling av Kristina-saken og viser til Helsetilsynets rapport datert 26.7. 2007 (2). Dette er ikke korrekt. Allerede i november 2006 publiserte Helsetilsynet en knusende rapport om sykehusets behandling av og informasjon overfor Kristinas far og påpekte klare brudd på lovverket (3). Sjelden har vel et norsk sykehus fått så kraftig kritikk fra sentrale myndigheter som i Kristina-saken. Laake synes å glemme at kvaliteten på en pasientbehandling ikke bare avgjøres av den medisinske delen, men i økende grad også blir vurdert ut fra behandlingsprosessens forløp. Dette gjenspeiles også i lovverket, der bl.a. pasientens rett til aktiv deltakelse i behandlingen og mulighet til selv å kunne velge mellom alternativer er slått fast en gang for alle. Den tiden er definitivt forbi da leger alene kunne bestemme hvilken behandling pasienten skulle ha. I Kristina-saken kan dette konkretiseres til et spørsmål om hvem som skal avgjøre hva som er «et liv verre enn døden». Er det pasienten, pårørende eller legen som er nærmest og har mest kompetanse til å vurdere det?

    Min erfaring fra behandlingsavslutninger fra nyfødtmedisinen er at helsepersonell og pårørende i de fleste tilfellene stort sett kommer frem til en felles forståelse, ofte gjennom en langvarig og slitsom prosess (4). Leger har et stort ansvar for å formidle nødvendig informasjon på en måte som pårørende forstår og aksepterer. Medienes interesse for slike saker kan påvirke prosessen (5). Men dersom pårørende ikke godtar eller forstår de medisinske fakta, er da tingretten rett instans for sykehuset å henvende seg til, slik det ble gjort i Kristina-saken? Jeg regner med at det bl.a. er slike mulige utviklinger i behandlingsprosessen som helsemyndighetene ønsker å lage gode retningslinjer for.

    PDF
    Skriv ut
    Relaterte artikler

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media