Behandlingsunnlatelse

Reidar Pedersen, Reidun Førde Om forfatterne

Jon Henrik Laake kommenterer i Tidsskriftet nr. 24/2007 utviklingen av en nasjonal veileder for begrensning av livsforlengende behandling (1). Laake mener at myndighetene har utnyttet Kristina-saken til å be et «utenforstående akademisk miljø» om å utarbeide retningslinjer. Han frykter dette vil flytte medisinske beslutninger fra den kompetente legespesialist til «tverrfaglige kollokviegrupper» (1).

En viktig grunn til å utvikle veilederen er at mange leger, inkludert Laakes fagfeller, har etterspurt dette, også før Kristina-saken (2, 3). Laake synes å mene at «oppgaven» hovedsakelig handler om anestesi- og intensivmedisin og at veilederen burde vært utarbeidet av hans eget fagmiljø. Helsemyndighetene og Legeforeningen har imidlertid ønsket en veileder for hele helsetjenesten og at den skal omfatte alle former for livsforlengende behandling, inklusiv hjerte-lunge-redning. Det er selvsagt at de som har viktig kompetanse og er berørt bør delta i utarbeidingen av veilederen. Derfor har Seksjon for medisinsk etikk sammen med en arbeidsgruppe oppnevnt av Legeforeningen, en representant for Sykepleierforbundet, en pasientrepresentant og en helsejurist, utarbeidet et utkast til veileder. Denne skal sendes på offentlig høring våren 2008. Utkastet har også vært drøftet på seminarer og konferanser der sentrale kliniske miljøer var representert.

Laake skriver at «oppgaven i realiteten dreier seg om indikasjonsstilling for livreddende intensivmedisinsk behandling» (1). Det kan lett bli liten plass til pasienten, pårørende, tverrfaglighet og etisk refleksjon innenfor et slikt perspektiv. Vi er imidlertid enige i at behandlingsansvarlig lege bør beholde beslutningsansvaret. Dette er også et sentralt punkt i veilederen. Ingen har foreslått at «tverrfaglige kollokviegrupper» skal overta dette ansvaret. Det som noen, bl.a. enkelte politikere, har tatt til orde for er at beslutningen skal tas av en uavhengig, nasjonal nemnd. Økt bruk av rettsapparatet er en annen mulig «ekstern» løsning. Veilederen forsøker imidlertid å bevare og styrke de kliniske beslutningsprosessene gjennom å synliggjøre hvilke verdier som står på spill og gi generelle føringer for kommunikasjon, involvering av pasient/pårørende og håndtering av uenighet og usikkerhet. Veilederen vil være offentlig tilgjengelig og forhåpentligvis bli diskutert og kritisert. Det vil fortsatt være behov for å utarbeide fagspesifikke eller lokale retningslinjer.

Laake påpeker at det er usikkert om veilederen vil bidra til en forbedring av vanskelige beslutningsprosser. Dette er en påminnelse om hvor viktig det er med implementering og evaluering.

1

Laake JH. Livsavslutning i intensivavdelinger. Tidsskr Nor Lægeforen 2007; 127: 3235.

2

Husebø BS, Husebø S. Etiske avgjørelser ved livets slutt Tidsskr Nor Lægeforen 2004; 124: 2926 – 7.

3

Pletten C, Hevrøy O, Norheim OF. Den vanskelige beslutningen. Bergens Tidende 3.4.2005.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler