Rutinemessig testing for MRSA?
Rundt 20 % av ellers friske mennesker er langvarige bærere av gule stafylokokker i nesen. Bakteriene kan skape infeksjoner dersom de får mulighet til å trenge inn gjennom hud eller slimhinner (11, 12). Alvorlige infeksjoner oppstår først og fremst hos personer som har en annen grunnlidelse, et sterkt svekket infeksjonsforsvar eller begge deler (1, 13). Spesielt utsatt er pasienter innlagt i helseinstitusjoner.
Resultatene i vårt materiale tilsier at det hos barn adoptert fra utlandet er økt risiko for MRSA-bærerskap, men at generell testing ved ankomst kun vil gi noen få funn per år. Ifølge data fra meldingssystemet er det heller ikke påvist alvorlige infeksjoner hos utenlandsadopterte. Det finnes imidlertid sjeldne eksempler på at infeksjon kan lede til komplikasjoner også hos denne gruppen barn (14).
Et argument for å innføre generell testing av adopterte ved ankomst til landet kan være at alle MRSA-positive da kan få behandling for infeksjon eller tilbud om sanering av bærertilstand. Dette kan spare barnet for senere MRSA-infeksjoner og forebygge smittespredning til nære kontakter og til utsatte pasienter i helsetjenesten.
Et viktig argument mot rutinemessig undersøkelser for MRSA ved ankomst til landet er faren for stigmatisering. Å være bærer av MRSA er i seg selv lite farlig for ellers friske barn eller for nære kontakter som er friske. Bærerskap kan i enkelte tilfeller være vanskelig å bli kvitt. Å bli funnet MRSA-positiv ved ankomst kan skape unødig bekymring hos foreldrene, spesielt dersom det ikke er indikasjon for sanering av bærertilstanden eller i de tilfeller saneringsforsøk ikke er vellykket.
Det er først og fremst ved innleggelse i helseinstitusjon man må ta forholdsregler mot smitte fra MRSA-positive. Hjemmeboende barn og voksne med MRSA bør leve sitt liv på en normal måte – uten restriksjoner i forhold til deltakelse i barnehage, skole, arbeidsliv (utenfor helsetjenesten) og fritidsaktiviteter. Barn som kommer fra andre land og som ser annerledes ut og har annet språk og vaner, kan møte mange utfordringer i forhold til integrering i det norske samfunnet. Smittefrykt blant andre barn eller andre kan virke sterkt hemmende i integreringsprosessen og kan føre til stigmatisering av barn adoptert fra utlandet.
Selv om det ikke er meldt om alvorlige MRSA-infeksjoner hos utenlandsadopterte og MRSA-bærerskap utgjør liten helserisiko for ellers friske barn, er risikoen for å spre bakteriene til spesielt infeksjonsutsatte en utfordring som bør tas på alvor. Folkehelseinstituttet gir råd om MRSA-testing før sykehusinnleggelse for grupper med mistenkt MRSA-smitte (7). Utenlandsadopterte barn er hittil ikke blitt regnet som en gruppe med økt risiko for MRSA. Resultatene fra vår undersøkelse tilsier at barn som nylig er blitt adoptert fra utlandet kan sidestilles med andre grupper pasienter der man forventer økt risiko for MRSA-bærerskap og der man i dag utfører MRSA-undersøkelse ved innleggelse i helseinstitusjon. Resultatene reiser likevel en usikkerhet i forhold til om forekomsten av MRSA i denne gruppen barn er høy nok til at rutinemessig undersøkelse er kostnadsnyttig. Dersom insidensraten holder seg på 2005-nivået eller øker, vil dette styrke argumentet for å teste ved innleggelse i sykehus. Dette forutsetter at insidensraten gjenspeiler reell forekomst i gruppen. Men selv om sykehusene skulle begynne å teste utenlandsadopterte barn, så utgjør disse i vårt materiale kun 20 % av dem under tre år som fikk påvist MRSA. 80 % av dem under tre år meldt med MRSA til MSIS i perioden 1995 – 2005 ville dermed ikke blitt oppdaget gjennom rutinemessig testing av alle adoptivbarn.
Scandinavian Society for Antimicrobial Chemotherapy (SSAC) Nordic Working Party on MRSA ga i 2004 ut en rapport der det blir sterkt anbefalt å samordne de nordiske landenes tiltak mot MRSA (15). Nå som man i Danmark og Nederland har innført rutinemessig undersøkelse av utenlandsadopterte barn ved innleggelse i sykehus, vil innføring av tilsvarende rutiner i Norge bidra til en mer ensartet screeningspraksis i de lavendemiske landene.
Mange mennesker vil selv uten bærersanering bli kvitt MRSA etter en viss tid. Dersom undersøkelse av adoptivbarn før innleggelse blir innført som rutine, bør dette gjelde kun for et visst tidsrom etter ankomst til landet, for eksempel for barn som i løpet av de siste 12 måneder er blitt adoptert fra utlandet.