Endringer i antibiotikaforbruk hos barnehagebarn i Oslo

Anne-Lise Nordlie, Bjørg Marit Andersen Om forfatterne
Artikkel

Undersøkelser har vist at barn som går i barnehage er mer utsatt for infeksjoner enn andre barn, og de første månedene i barnehage medfører størst risiko (1, 2). En spørreundersøkelse blant foreldre med barn i barnehager i Oslo og Akershus vinteren 2000 viste at 97 % av barna hadde hatt en eller flere infeksjoner i løpet av siste år, og 65 % var blitt behandlet med antibiotika i samme periode (3). Fire av fem hadde kontaktet lege, og av disse var 80 % blitt behandlet med antimikrobielle midler. Vel vitende om at 70 – 80 % av luftveisinfeksjoner skyldes virus som ikke påvirkes av antibiotika, og at et viktig våpen i kampen mot resistens er redusert bruk av antibiotika, var dette foruroligende høye tall.

Som et ledd i tiltaksplanen mot antibiotikaresistens 2000 – 04 (4) har helsemyndighetene de senere år lagt vekt på opplysninger og informasjon om riktig bruk av antibiotika både til befolkningen generelt og til leger og helsepersonell. Et av tiltakene var Folkehelseinstituttets kampanje «Riktig antibiotikabruk – det beste for barnet» som ble iverksatt i 2004 (5). Kampanjen var rettet mot småbarnsforeldre og helsepersonell med tanke på å redusere antibiotikaforbruket, og informasjonsbrosjyrer ble distribuert på helsestasjoner, legekontorer og apotek (6). Vi ønsket med denne undersøkelsen å kartlegge hvorvidt bruk av antibiotika hos barnehagebarn er redusert i forhold til resultatene fra tilsvarende studie i år 2000.

Materiale og metode

Materialet er samlet inn ved hjelp av anonyme spørreskjemaer til foreldre med barn i barnehager i Oslo i januar – februar 2006. Undersøkelsen ble gjennomført på samme måte og med samme spørsmål som ble brukt i forrige undersøkelse, der foreldrene ble spurt om barnas infeksjoner og bruk av antibiotika de siste 12 måneder samt det totale antibiotikaforbruket i barnets levetid (3).

I tillegg kom spørsmål om hvorvidt respondentene var kjent med Folkehelseinstituttets brosjyrer om infeksjoner og antibiotika og hvor de i så fall hadde fått kjennskap til disse. Skjema ble delt ut til alle foreldre i 22 barnehager i Oslo. Det ble trukket ut en tilfeldig barnehage fra hver av Oslos 15 bydeler pluss en til fra sju tilfeldig valgte bydeler. Kriterier for utvelgelse var barnehager med 30 eller flere barn i alderen 1 – 5 år. Både private og kommunale barnehager ble benyttet, og tillatelse ble innhentet fra bydelsadministrasjon og barnehagestyrere. Undersøkelsen omfattet 2,3 % av barna i Oslos barnehager i 2005 og 1,5 % av totalt antall barn i denne aldersgruppen i Oslo (7).

Behandling av data er gjort med SPSS versjon 12.0, og i tillegg til sentraltendens og spredningsmål, er t-test benyttet til sammenlikninger med undersøkelsen i år 2000. Signifikansnivå er satt til 5 %, og for gjennomsnittsverdier og andeler er 95 % konfidensintervall (KI) oppgitt i parentes.

Resultater

Spørreskjemaet ble distribuert til 1 154 foreldre. 605 (53 %) besvarte, hvilket betyr at undersøkelsen omfatter data om 605 barn. Svarandelen i barnehagene varierte fra 31 % til 71 %. Utdanningsnivået var signifikant høyere blant informantene i 2006 enn i 2000 (p < 0,001) og det var flere ikke-etnisk norske foreldre (p < 0,05). Gjennomsnittsalder for barna var lavere enn i 2000, 3,1 år (95 % KI 2,9 – 3,3 år) mot 3,5 år (3,4 – 3,6 år). I tabell 1 vises respondentenes bakgrunn sammenliknet med undersøkelsen fra år 2000.

Tabell 1  Bakgrunnsdata for undersøkelsen i 2006 sammenliknet med data fra 2000

Antall respondenter 2000 (563/1 126; 50 % besvart)

Antall respondenter 2006 (605/1 164; 53 % besvart)

Kjønn

Menn

10 %

15 %

Kvinner

90 %

85 %

Alder (median)

35 år

35 år

Forsørgeransvar

Alene

17 %

13 %

Delt

83 %

87 %

Etnisk bakgrunn

Norsk bakgrunn

89 %

82 %

Minoritetsbakgrunn

11 %

18 %

Høyeste utdanning

Grunnskole

4 %

5 %

Videregående skole

38 %

24 %

Høgskole/universitet

58 %

71 %

Kjønnsfordeling blant barna som undersøkelsen omfatter

Gutter

51,2 %

51,2 %

Jenter

48,8 %

48,8 %

Infeksjoner og fravær

Av 605 barn hadde 586 (97 %) hatt en eller flere infeksjoner siste 12 måneder, i gjennomsnitt 6,2 (5,8 – 6,5) episoder hver. Gjennomsnitt for hele utvalget var 6,0 (5,6 – 6,4) episoder. Det var ingen signifikant forskjell i infeksjonsnivået hos gutter og jenter. Med unntak av øyeinfeksjoner var antall infeksjoner per barn lavere enn i år 2000 (p = 0,001) (tab 2). Urinveisinfeksjoner var ikke tatt med i forrige undersøkelse.

Tabell 2  Antall og type infeksjoner hos barna i 2006 sammenliknet med 2000

Type infeksjon

År 2000 (N = 563)

År 2006 (N = 605)

Barn med infeksjoner

Totalt antall infeksjoner

Barn med infeksjoner

Totalt antall infeksjoner

n (%)

n (%)

Forkjølelse

481 (85)

1 906

519 (85)

1 914

Ørebetennelse

202 (36)

414

158 (26)

280

Halsbetennelse

149 (27)

287

145 (24)

225

Bihulebetennelse

13 (2)

14

6 (1)

7

Bronkitt

72 (13)

127

47 (8)

79

Lungebetennelse

68 (12)

82

68 (12)

82

Øyeinfeksjon

231 (41)

371

231 (41)

371

Mage-tarm-infeksjon

354 (63)

634

354 (63)

634

Sårinfeksjon

48 (9)

65

48 (9)

65

Urinveisinfeksjon

30 (5)

49

Totalt antall

548 (97)

3 900

586 (97)

3 624¹

[i]

[i] ¹  Uten urinveisinfeksjoner: 3 575

Ett av fem barn (21 %) hadde over ti dagers fravær fra barnehagen siste 12 måneder på grunn av infeksjoner. En tredel av foreldrene oppga å ha svært gode eller gode muligheter til å jobbe hjemme og stor fleksibilitet ved barns sykdom.

Legekontakt

Fire av fem foreldre (78 %) hadde kontaktet lege på grunn av barnas infeksjoner siste 12 måneder. Gjennomsnittet for utvalget var 2,2 (2,0 – 2,4) konsultasjoner per barn, mot 2,7 (2,5 – 3,0) i år 2000, mens gjennomsnittet for dem som hadde kontaktet lege var 2,8 (2,6 – 3,0) konsultasjoner mot 3,2 (2,9 – 3,5) i 2000. Fastlege var kontaktet i 83 % (80 – 86 %) av tilfellene, og legevakt eller tilfeldig lege utgjorde 17 % av konsultasjonene. I år 2000 kontaktet 48 % (44 – 52 %) fastlege.

Bruk av antibiotika

Av 605 barn hadde 330 (55 %) fått en eller flere behandlinger med antibiotika siste 12 måneder, i gjennomsnitt 2,2 (2,0 – 2,4) behandlinger per barn. For gutter var gjennomsnittet 2,4 (2,1 – 2,7) behandlinger og hos jenter 1,9 (1,7 – 2,1), mot henholdsvis 3,4 (3,0 – 3,9) og 2,7 (2,4 – 3,0) behandlinger i 2000.

En mindre andel av barna var behandlet i 2006 enn i 2000 (tab 3). I barnas totale levetid var 70 % (66 – 74 %) behandlet med antimikrobielle midler, mot 80 % (77 – 83 %) i 2000. Av 3 624 infeksjonsepisoder i 2006 var 20 % (17 – 23 %) behandlet, mot 29 % (26 – 31 %) i 2000 (tab 3). Det var ingen forskjell i antibiotikaforbruk hos barn av etnisk norske foreldre og barn av foreldre med minoritetsbakgrunn.

Tabell 3  Tabellen viser antall barn og antall infeksjoner behandlet med antibiotika i år 2000 og år 2006

Type infeksjon

Barn behandlet med antibiotika

Infeksjoner behandlet med antibiotika

År 2000 (N = 563)

År 2006 (N = 605)

År 2000

År 2006

Gjennomsnittlig behandling per barn

Gjennomsnittlig behandling per barn

n (%)

(95 % KI)

n (%)

(95 % KI)

n (%)

n (%)

Forkjølelse

59 (12)

1,9 (1,6 – 2,2)

35 (6)

1,6 (1,4 – 1,8)

112 (6)

59 (3)

Ørebetennelse

157 (75)

2,1 (1,7 – 2,4)

99 (62)

1,6 (1,4 – 1,8)

316 (76)

155 (56)

Halsbetennelse

127 (85)

1,6 (1,5 – 1,8)

77 (53)

1,4 (1,2 – 1,6)

204 (71)

110 (43)

Bihulebetennelse

10 (77)

1,3 (0,8 – 1,8)

2 (29)

¹

14 (93)

2 (29)

Bronkitt

59 (82)

1,7 (1,4 – 2,0)

23 (49)

1,3 (1,1 – 1,5)

98 (77)

29 (37)

Lungebetennelse

68 (100)

1,1 (1,1 – 1,2)

33 (87)

1,2 (1,0 – 1,9)

77 (94)

40 (90)

Øyeinfeksjon

138 (58)

1,6 (1,5 – 1,8)

166 (66)

1,5 (1,3 – 1,6)

227 (61)

244 (60)

Mage-tarm-infeksjon

13 (4)

1,8 (1,3 – 2,4)

1 (0,3)

¹

24 (4)

1 (0,2)

Sårinfeksjon

35 (73)

1,4 (1,1 – 1,7)

22 (58)

1,9 (0,5 – 3,2)

48 (65)

41 (56)

Urinveisinfeksjon

24 (80)

1,4 (1,0 – 1,9)

34 (70)

Totalt

365 (65)

3,1 (2,8 – 3,4)

330 (55)

2,1 (2,0 – 2,4)

1 121 (29)

714 (20)

[i]

[i] ¹ For små tall til beregning

Av dem som kontaktet lege, fikk 50 % (45 – 55 %) antibiotika, mot 80 % (76 – 84 %) i 2000. Ett av fire barn (25 %) var behandlet mer enn tre ganger. Tilsvarende tall for 2000 var 40 %. Forrige undersøkelse viste at 47 % av foreldrene antok at leger skriver ut antibiotika for ofte mens funnene her viser at dette tallet har sunket til 36 %.

Informasjon

Tre av fire foreldre oppga å ha fått tilstrekkelig informasjon om behandling av syke barn. Informasjonskilden var lege (43 %), helsestasjon (10 %) og både lege og helsestasjon (12 %). Andre kilder til informasjon var familie, barnehage, utdanning, Internett, bøker og venner. Bare 10 % var kjent med brosjyrene fra Folkehelseinstituttet og 5 % hadde fått brosjyrene på helsestasjonen. Tre av fire foreldre kjente til ulemper ved bruk av antibiotika. Av disse oppga 50 % utvikling av resistente bakterier. Infeksjoner der antibiotika ikke er til nytte, var kjent av 45 %, og av disse oppga over 90 % virusinfeksjoner.

Diskusjon

Forbruket av antibiotika i Oslo-barnehager synes lavere i 2006 enn i samme type utvalg i år 2000. Våre funn viser også at antall infeksjoner, med unntak av øyeinfeksjoner, var lavere og at antall legekonsultasjoner per barn var redusert. Antibiotika ble gitt til ett av to barn som oppsøkte lege, mens det i år 2000 ble gitt til fire av fem barn.

Lav svarprosent og stor variasjon mellom utvalgsenhetene samt undersøkelsens retrospektive karakter er faktorer som kan påvirke påliteligheten. Udanningsnivået synes høyere i vårt utvalg enn i Oslos befolkning i denne aldersgruppen. Utdanning utover videregående er imidlertid ikke spesifisert, og det er derfor vanskelig å si noe om representativitet i forhold til dette. Retrospektive studiers pålitelighet kan variere, og ved dataene er det usikkerhet knyttet til om det er stilt korrekt medisinsk diagnose, da trivielle betegnelser og foreldrenes «diagnose» er brukt på infeksjonene. Samme betenkninger som er fremsatt i forrige undersøkelse, gjelder for øvrig også her (3).

Nedgang i antall infeksjoner per barn kan skyldes årlig variasjon i klima og værforhold, noe som kan påvirke frekvensen av luftveisinfeksjoner. Årlige epidemier som influensa varierer både i tid og virulens og kan ha direkte eller indirekte betydning på infeksjonsnivået. Nyere undersøkelser tyder i tillegg på at antall tilfeller av øre- og luftveisinfeksjoner generelt kan være redusert de senere år (8, 9). Færre legehenvendelser kan delvis forklares av færre infeksjonsepisoder, men kan også skyldes at terskelen for å søke legehjelp er blitt høyere, slik andre studier antyder (8, 9). Det er likevel signifikant nedgang både i antall barn og antall infeksjoner som er behandlet med antibiotika, noe som kan ha mange forklaringer. Da svært få foreldre kjente til informasjonsbrosjyrene, synes ikke disse å ha hatt direkte sammenheng med nedsatt forbruk, men indirekte kan kampanjen ha hatt betydning i form av informasjon og påminning til leger og annet helsepersonell. Tidligere informasjonskampanjer har vist seg å ha innvirkning både på helsepersonell og foreldre (10, 11), men det er ikke alltid enkelt for foreldre å huske hvor de har informasjonen fra.

Massemedienes oppmerksomhet på resistensutvikling de senere år kan ha påvirket indirekte, samtidig som Internett synes å være av økende betydning som kilde for kunnskap og hjelp i helsespørsmål. En nyere intervjuundersøkelse viser at 58 % av befolkningen bruker Internett i helsesammenheng og at kvinner er hyppigere brukere enn menn (12). Økt kunnskap og informasjon om barns infeksjoner fører med stor sannsynlighet til økt trygghet hos foreldre, slik at de ikke finner det like nødvendig med legekontakt og eventuelt antibiotika ved ukompliserte infeksjoner. I tillegg kan større fleksibilitet i arbeidssituasjon og bedre muligheter til å utføre arbeid hjemmefra bidra til mindre stress i forhold til behandling av syke barn. Utvalgets skjevfordeling med henblikk på utdanning kan også ha påvirket resultatet i form av mindre ønske om antibiotika. Lavere gjennomsnittsalder på barna kan ha hatt betydning i form av færre behandlinger.

Fastlegeordningen fra 2001 har trolig medvirket til nedsatt forbruk. Legevakt og tilfeldige leger som ikke kjenner pasienten har tidligere vist tendens til å forskrive antibiotika hyppigere enn fastleger (13, 14), og færre foreldre oppgir å ha brukt tilfeldig lege enn i 2000 (3). Over halvparten oppgir også at de har fått informasjon om temaet fra legen, og i kommentarer til legebesøk sier foreldrene at fastleger er mer restriktive enn legevaktleger. Dette underbygges ved at færre foreldre nå enn i forrige undersøkelse tror leger skriver ut for mye antibiotika. I tillegg kan «vent og se»-resept ha vært mer brukt, uten at dette nevnes spesifikt. Andre studier har vist at slik resept medvirker til mindre bruk av antibiotika (15, 16).

Våre resultater fra Oslos barnehager viser at antibiotikaforbruket hos barn har gått ned, noe som indikerer mer restriktiv forskrivningspraksis. Tallene tyder likevel på at en del infeksjoner fortsatt behandles unødvendig. På verdensbasis vil resistensproblemet etter all sannsynlighet øke i kommende år, noe som ytterligere understreker nødvendigheten av nøktern bruk av antimikrobielle midler.

Konklusjon

Antibiotikaforbruket blant barnehagebarn i Oslo i 2006 var redusert sammenliknet med år 2000. Det kan tyde på mer restriktiv forskrivningspraksis, noe fastlegeordningen kan ha bidratt til. En stor andel småbarnsforeldre er vel informert om infeksjoner og eventuelle ulemper med overforbruk av antibiotika. Denne undersøkelsen tyder likevel på at virusinfeksjoner og raskt selvhelbredende bakterielle infeksjoner fortsatt behandles og at antibiotikaforbruket ytterligere kan reduseres.

Anbefalte artikler