Naturvitenskap som humanisme
Rudolf Virchow koblet politiske og medisinskfaglige interesser på måter som knapt noen andre har fulgt opp. Ved første øyekast fremstår han derfor som avvikende, ikke typisk. Hans åpne tilkjennegivelse av at naturvitenskap er ledd i en kulturkamp mot ufornuft og vanetenkning og for bedring av først og fremst de underprivilegertes livsvilkår, kan virke fremmed. Historien om Virchow er likevel eksemplarisk som synliggjøring av en medisinsk humanisme forankret i anvendelsen av naturvitenskapelige prinsipper. Hans brede orientering sto ikke i motsetning til arbeidet i laboratoriet. Laboratoriet ble tvert imot arnested for en etisk og politisk motivert realisering av Bacons kunnskapsideal, der kunnskapsmakten skulle brukes til å bekjempe sykdom og fremme helse og livskvalitet.
Men har Virchows innsats annet enn historisk interesse? Avspaltningen av naturvitenskapens humanistiske dimensjon tiltok i løpet av 1900-tallet (11). Den opprinnelige enheten av naturvitenskap og humanisme synes i dag avløst av – nettopp – «to kulturer». I dag likner naturvitenskapens kulturelle betydning på scientisme: At det bare er naturvitenskapens måter å definere problemer på og naturvitenskapelig begrunnede løsninger man oppfatter som rasjonelle.
Vi kan imidlertid lære av historien at avspaltningen er et overflatefenomen, og at det ikke er den naturvitenskapelige orienteringen i seg selv, men den scientistiske implementeringen av den som er problemet. Dette ser vi klart ved å studere et eksempel som Virchow. Og vi kan bedre forstå hvordan normer og verdier vi i dag tar for gitt ble til. Virchow bidro til utviklingen av en naturvitenskapelig dannelse, der idealer om klarhet, vilje til streng argumentasjon, skepsis til forhastede konklusjoner og en selvkritisk innstilling står sentralt.
Slike vitenskapelige normer og forskningsetiske prinsipper er i dag vitenskapskulturens selvsagte grunnlag. De er medbestemmende for hva det vil si å arbeide vitenskapelig (18). Du lærer ikke først å forske for deretter for eksempel å tilegne deg en norm om enkelhet og klarhet. Eller: Hvis en forsker fabrikkerer data, er ikke dette bare et brudd med en norm i et regelverk, men et grunnleggende svik mot hva det er å forske – hva skulle det kunne bety å akseptere fabrikasjon av data?
Naturvitenskapen har her spilt en nøkkelrolle. Kvantifisering skaper en etterprøvbar form for klarhet som åpner for innsigelser og kritiske vurderinger. Tallets klarhet er basis for en humanistisk saklighet, og den naturvitenskapelige holdning er på denne måten mønstergyldig. Ikke fordi bare det som lar seg tallfeste, kan undersøkes på en vitenskapelig måte – slik blant andre de såkalte positivistene mente (19). Det mønstergyldige ligger i den ubønnhørlige strengheten naturvitenskapelige begreper og metoder krever av forskeren. Selv om denne strenghetens moralske betydning gjerne underkommuniseres i vitenskapsteoretiske fremstillinger, blir poenget med vitenskapelig virksomhet først forståelig i lys av den.
Paradoksalt nok var det nettopp positivistenes argumentasjon for at den vitenskapelige kultur er én («unity of science»-tesen) som særlig blokkerte erkjennelsen av naturvitenskapens moralske og kulturelle betydning. Insisteringen på at vitenskap bare kan drives på én måte og fremstillingen positivistene ga av skillet mellom fakta og verdier, skapte ikke bare falske forestillinger om humaniora og samfunnsvitenskap, også forståelsen av hva det vil si å arbeide naturvitenskapelig ble utarmet. Positivistene manglet blikk for at naturvitenskapene, som i Virchows tilfelle, er dynamiske og verdibaserte praksisformer, ikke sterile induksjons- og deduksjonsprosedyrer. En moderne medisiner trenger imidlertid ikke å akseptere positivistiske selvfortolkninger. Perspektivet på egen virksomhet må utvides, ikke innskrenkes. Tiden for forskere à la Virchow er nok forbi, men den humanistiske forpliktelsen er like aktuell.