Autoritetsmisbruk
Vårt ansvar for de svakeste er en viktig begrunnelse for bl.a. vaksinering mot alvorlige barnesykdommer. Begrunnelsen har også en viss berettigelse ved cervixcytologiscreening, men har mindre relevans når det gjelder brystkreft. Min viktigste innvending mot ensidig å henvise til solidaritetsetikken, er at det representerer en fare for autoritær maktutøvelse.
Arne Garborg sammenliknet i sin tid legenes autoritetsmisbruk med pavemakt. Denne form for maktmisbruk er etisk diskreditert i vestlige samfunn og representerer en liten trussel mot human medisin. Paternalismen er død, men Moder Teresa i pervertert utgave har overtatt som representant for en autoritær medisin. I dagens medisin skjer det autoritære maktmisbruk gjennom en form for maternalisme: Den gode hjelper definerer en gruppe ofre og nødstedte som hjelperen kommer til unnsetning, i dette tilfellet de sosialt ressurssvake som tidligere ikke fikk ta del i (vill)screening. Slik blir hjelperen per definisjon god og trenger ikke dokumentere sin nytte eller være åpen om bivirkninger og skader av hjelpen. Michel Foucault kalte denne maktutøvelse for hyrdemakt (4). Undertrykkelsen i denne moderne utgaven er skjult og selvforsterkende ved at den er kamuflert som hjelp til lidende mennesker.
Også jeg mener at forebyggende helsearbeid må tuftes på solidaritetshensyn, men i vår tid må man argumentere åpent for dette hensynet, slik at befolkningen kan ta stilling til dets relevans. Uten en slik åpenhet, der ulike hensyn kan veies mot hverandre i en respektfull dialog, vil solidariteten råtne på rot og perverteres. Vi vil få et helsevesen uten begrensninger som sluker grenseløse ressurser bare ved henvisning til gode intensjoner.
Vi er kommet et godt stykke på vei i en slik utvikling. Hvis vi skal ha en sjanse til å motvirke den, kreves en helt annen åpenhet om fordeler og ulemper med helsetjenestetiltak. Pasienter, publikum, helsetjenesteplanleggere og politikere må trekkes med i en dialog hvor det gjøres legitimt å si: Nei, takk! Dypest sett handler det om å gjenopprette en respektfull dialog i samfunnet der det stilles krav til alle om å ta del som moralske aktører (5).