Ultralyd i allmennpraksis

Jan Emil Kristoffersen, Gisle Roksund Om forfatterne
Artikkel

Morten Glasø og medarbeidere presenterer i Tidsskriftet nr. 15/2007 en undersøkelse om bruk av ultralyd i allmennpraksis (1). Som Svein Z. Bratland & Svein Ødegaard påpeker i en ledsagende lederartikkel gir ikke studien svar på spørsmål om kostnad versus nytte og om hva som er nødvendig kompetansenivå for allmennleger, men den illustrerer at diagnostisk ultralyd utført av erfarne klinikere representerer et spennende møte mellom klinisk kompetanse og bildedannende teknologi.

Gynekologene har i mange år anvendt ultralyd som en del av sitt diagnostiske armamentarium i den praktiske hverdag. Nytteverdien av dette er i dag ikke omdiskutert, selv om kostnad og nytte av klinisk ultralyd innen gynekologi og obstetrikk neppe var godt dokumentert da metoden ble tatt i alminnelig bruk. Også andre personellgrupper, som jordmødre, sykepleiere og teknikere, utfører i dag ultralydundersøkelser i sykehusene på forskjellige indikasjoner.

Det finnes i Norge dag trolig om lag 200 allmennleger med tilgang til diagnostisk ultralyd i praksisen. Mange av disse er i gruppepraksiser der flere leger rår over ett felles ultralydapparat eller en av legene har opparbeidet seg kompetanse på et sett av undersøkelsesprosedyrer. Mange holder til i grisgrendte strøk med lange transportavstander til sykehus. Det er derfor gledelig at Legeforeningen og staten i årets normaltariffoppgjør var enige i at tiden var moden for en begynnende implementering av takster for ultralyd i normaltariffen. Det er fra 1.7. 2007 innført takster på to ultralydprosedyrer for allmennleger, nemlig påvisning av fosterleie nær termin og påvisning og kvantitering av resturin.

Allmennlegeforeningen og Norsk forening for allmennmedisin mener at det er hensiktsmessig å vinne erfaring ved å utvikle feltet gradvis. Vi ser i dag at unge kolleger er svært fortrolige med diagnostisk ultralyd fra grunnutdanningen. Mange har praktisk, konkret erfaring fra turnustjenesten og etterspør tilgang til metoden i sin allmennmedisinske hverdag. Som Bratland & Ødegaard påpeker vil bedre, mindre og billigere apparater komme på markedet. Vi tror at norske allmennleger i økende grad vil finne det hensiktsmessig å skolere seg innen dette feltet og gå til innkjøp av ultralydapparater. Dette arbeidet bør forankres økonomisk i en fornuftig utvikling av takstsystemet for allmennlegene.

Anbefalte artikler