Prioritering er mer enn å ordne køen

Ivar Sønbø Kristiansen Om forfatteren
Artikkel

Legeforeningen har nylig gitt ut en statusrapport om prioritering i norsk helsetjeneste (1). Rapporten synes å være uttrykk for sterk opplevelse av ressursknapphet. Paradoksalt skjer dette etter en periode med vekst som er relativt unik både historisk og internasjonalt (2). Mens Norge for 10 år siden hadde et middels høyt helsetjenesteforbruk blant OECD-landene, er vi nå i tetsjiktet, om enn langt bak USA. Etter min vurdering har opplevelsen av ressursknapphet en enkel forklaring: Den ressursmessige sum av pasientenes ønsker (inklusive potensielle pasienter), pasientrettighetslovens forpliktelser, politikernes løfter, allehånde faglige retningslinjer og fagfolkenes ønske om bedre bemanning, utstyr og bygninger, er langt større enn tilgjengelige ressurser enten vi måler disse i kroner (186 milliarder i 2006) eller personell. Dersom Stortinget mot formodning skulle etterbevilge det nåværende gapet mellom ønsker og ressurstilgang, vil alle parter trolig raskt venne seg til den nye romslighet med nye ønsker og ny ressursknapphet til følge.

Følelsen av kritisk ressursknapphet vil neppe være til å unngå med mindre alle parter for det første forstår hvorfor situasjonen oppleves så vanskelig, og dernest er villige til å iverksette prioriteringer som skaper balanse mellom vedtatte tiltak og faktisk ressurstilgang. Etter min vurdering har vi i dagens Norge et misforhold mellom hva samfunnet har lovet å tilby og de ressurser som er stilt til disposisjon. En slik påstand kan neppe bevises strengt vitenskapelig, men det er lett å peke på eksempler som understøtter den.

Tittelen på Legeforeningens rapport – Lang, lang rekke – kan gi inntrykk av at utfordringen ligger i å ordne køen bedre. Den er nok langt større: Å si nei til en lang rekke diagnostiske, behandlingsmessige og andre tiltak som både er nyttige og ønskelige sett med pasientens øyne. Legeforeningen foreslår fortjenstfullt at dens medlemmer skal fremme forslag om prioritering i norsk helsetjeneste, og antyder at dette skal skje etter spesialitet. Dersom et slikt arbeid arbeidet skal resultere i noe mer enn en «ønskeliste til julenissen», vil det være nødvendig å vedta hvilke prinsipper prioriteringen skal skje etter og dernest foreslå hvilke tiltak som skal prioriteres bort. Man kunne tenke seg at den enkelte medisinske spesialitet fikk i oppgave å kostnadsberegne de tiltak man ville prioritere opp samtidig som man anførte kostnadsdekning ved å angi hvilke nedprioriteringer innen egen spesialitet som skulle gi rom for de prioriterte tiltak. Legeforeningens sentralstyre kunne deretter vurdere forslagene fra alle spesialitetene og sy sammen en liste av tiltak som bør prioriteres opp og hvordan disse skal finansieres ved å ta bort eksisterende tiltak.

Anbefalte artikler