Hva kan vi lære?
Eksemplene viser hvor vanskelig det er å få noen med ansvar til å engasjere seg aktivt i saker om mulig forskningsjuks. De viser at man primært er innstilt på å (be)holde slike problemstillinger så lokalt som mulig, sannsynligvis for at sakene gradvis skal miste oppmerksomhet og interesse og derved bevare det akademiske miljøets ansikt utad. Selv om påstander om bevisst eller ubevisst forskningssvindel ble oppfattet som sannsynlige, så man ingen grunn til å gå nærmere inn på problemstillingen. Selv om sentrale fakultetspersoner nok var informert om påstandene om manglende publisering som eksempel på forskningsfusk, var det ingen der som tok initiativ til å få gransket saken. Selv om den forskningsetiske komiteen initialt behandlet saken ganske raskt, var det først da mediene ble interessert fire år senere at komiteen tok et ordentlig initiativ for å komme til bunns i saken. Og, selv om det i et seriøst tidsskrift ble fremsatt klare og begrunnede anklager om forskningsfusk, viste verken redaksjonen eller fakultetet noen interesse for å få saken underlagt en nærmere gransking.
Antakelig skyldes denne interesseløsheten ikke bare formelle og administrative hindre eller mangler. Granskingskommisjonen i Sudbø-saken konkluderte med at en medvirkende faktor i den saken hadde vært «systemsvikt ved Radiumhospitalet i form av for eksempel manglende ledelse, opplæring og kontroll» (3). Både dekaner, tidsskriftredaktører, avdelingsledere og komitémedlemmer har nok hatt formelle muligheter til å gripe inn gjennom sin administrative posisjon, men denne muligheten ble sannsynligvis overstyrt av tradisjonen om ikke å rette kritikk mot kolleger. Laugsmentaliteten er hos de fleste av oss fortsatt stor, på godt og vondt. Det må være en viktig oppgave for fakultetene og Legeforeningen å medvirke til at slike holdninger endres.
Nylig har søkelyset også vært rettet mot uheldige reaksjoner på hvordan de som mener å ha varslet om uregelmessigheter innen medisinsk forskning, har følt seg forfulgt, den såkalte varslerproblematikken. Mange har opplevd det selv og kjenner andre kolleger som i stor grad har fått klar beskjed om at slike påstander skal man holde for seg selv. Det må skapes en allmenn aksept for å ta opp slike alvorlige problemstillinger når det er relevant. Forskning bygger på tillit, og forskningsmiljøene må være åpne for at det alltid vil være mulig å jukse i forskning. Tilliten må også omfatte dem som fremmer påstander om uregelmessigheter, slik at de møtes med forståelse og ikke med fordømmelse.
Uredelighetsutvalget brukte lang tid på å vurdere de relativt enkle sakene som er omtalt her, mens granskingskomiteen i Sudbø-saken brukte relativt kort tid på å komme frem til en klar konklusjon. Samtidig var de involverte institusjonene tilsynelatende sterke pådrivere for å få en oppklaring. Dette kan være et tegn på at akademiske miljøer har modnet, men kan også skyldes at presset utenfra i Sudbø-saken ble så sterkt at man var tvunget til å gjennomføre en grundig og uavhengig gransking. Således har vi nylig sett at en henvendelse fra Universitetet for miljø og biovitenskap på Ås om mulig forskningsfusk ikke medførte noen reaksjon fra Forskningsrådet. Dette skyldtes angivelig at man hadde misforstått henvendelsen. Ut fra eksemplene i denne artikkelen kan det like gjerne være et uttrykk for en fortsatt strukturell og personlig uvilje i akademiske miljøer mot å la seg trekke inn i tvister med kolleger. Sluttavtalen som universitetet inngikk med forskeren, tyder på at man ønsket å løse denne saken internt.
Uredelighetsutvalget ble nedlagt i 2001, men skal som en følge av Sudbø-saken gjenopprettes i en eller annen form. Erfaringene med både dette utvalget og det svenskledede granskingsutvalget i Sudbø-saken kan tyde på at et nytt utvalg om uredelighet i forskning sannsynligvis bør ha en noe større avstand til fagmiljøene enn det man kan oppnå i et lite land som Norge. Kanskje burde man få et skandinavisk utvalg som kunne ta seg av slike saker i både Norge, Sverige og Danmark.
Det er grunn til å tro at forskningsfusk er vanligere enn mange har antatt, men Sudbø-saken er utvilsomt et svært grovt brudd på aksepterte forskningsprinsipper. Ansvaret for dette må i stor grad hvile på Sudbø selv. Likevel kan den manglende interessen som fagmiljøer og kolleger har vist for å gripe fatt i og ev. slå ned på forskningsfusk, gi noen inntrykk av at snarveier innen vitenskapen ikke oppfattes som særlig mer alvorlige enn i resten av samfunnslivet.