Fakultetets ansvar ved uredelighet i medisinsk forskning

Stein A. Evensen Om forfatteren
Artikkel

Dag Bratlid skriver i Tidsskriftet nr. 13 – 14/2007 om tre eksempler på uredelig eller kritikkverdig forskning (1). Han viser at ansvarlige organer i de beskrevne tilfellene kviet seg for å gå inn i prosesser som er ubehagelige og krevende. Jeg synes Bratlids vurderinger er balanserte og er enig i kritikken mot forskningsmiljøer og involverte fakulteter, basert på de opplysninger han gir.

I perioden 1998 – 2006 var jeg dekanus ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo, som er arbeidsgiver for svært mange medisinske forskere i Norge. Fra den tiden husker jeg totalt tre saker. Den første gjaldt en dyptgående konflikt mellom to forskere. På det tidspunktet eksisterte fortsatt Uredelighetsutvalget ved Norges forskningsråd. Forutsetningen for å sette i gang en prosess var at arbeidsgiver ønsket saken utredet, noe fakultetet umiddelbart ga grønt lys til. I den neste saken ble det reist spørsmål om juks i publiseringslisten til en søker til et professorat. Bedømmelseskomiteen nektet å vurdere søknaden pga. disse uregelmessighetene, men søkeren klaget saken inn for fakultetet. Fakultetet innkalte søkeren og gjorde ham oppmerksom på at søknaden inneholdt til dels grove feil. Søker mente han hadde misforstått hvordan publikasjonslister skulle settes opp og beklaget unøyaktigheter. Fakultetet mente det var umulig å bevise at uregelmessighetene representerte juks, men opprettholdt sitt vedtak om at søknaden ikke skulle vurderes.

I praksis var dette en skarp irettesettelse av søkeren (som altså ikke var ansatt ved fakultetet). Vedkommende søkte igjen et professorat ved fakultetet noen år senere, og denne gangen ble det ikke funnet feil ved søknaden. Enkelte fakultetsansatte som ble kjent med søknaden, krevde at søknaden skulle avvises, men dette var ikke fakultetsledelsen enig i, ettersom fusk ikke var bevist. Søkeren ble vurdert, men rakk ikke opp i konkurransen. Den tredje saken var Sudbø-saken, der fakultet og sykehus sammen opprettet en undersøkelseskommisjon og fra første stund lovet at alle fakta skulle på bordet og publiseres, også internasjonalt.

Jeg møtte ingen motstand mot den nulltoleranse overfor forskningsfusk som her er beskrevet. Jeg er ikke i tvil om at det i min periode som dekanus skjedde forskningsfusk som aldri kom på bordet, og legger meg flat for kritikk om at vi kunne gjort mer for å forebygge forskningsfusk. Universitetet i Oslo har i kjølvannet av Sudbø-saken tatt en rekke skritt for å redusere faren for forskningsfusk (2).

Anbefalte artikler