Diskusjon
Denne undersøkelsen viser at de fleste av det helsepersonell som deltok, syntes innføring av multidosepakkede legemidler var en kvalitetsforbedring av legemiddelhåndteringen. Dette passer med erfaringer fra Stavanger, der multidosepakking gjorde legemiddelhåndteringen enklere og tryggere (7). Ved innføring av multidosesystemet i vår studiekommune ble det samtidig innført strengere krav til dokumentasjon av ordineringer og medikamentendringer. Både leger og ansatte i hjemmetjenesten oppga at de brukte mer tid på endringer enn de gjorde tidligere.
Når leger ordinerer legemidler ved å signere ordineringskortet fra pakkeprodusenten, blir ikke ordineringene registrert i legens elektroniske pasientjournal før de blir lagt inn manuelt. I for eksempel Trondheim benyttes fastlegenes utskrift av faste medisiner som pakkegrunnlag for multidoseprodusenten.
Tidsbesparelser ved multidosepakking gjelder primært spart sykepleiertid til å legge i dosetter. Rundt fire av ti av sykepleierne sa at dette ga dem mer tid hos brukerne. I et distrikt med 62 pasienter i Porsgrunn medførte multidoseinnføring 27,5 innsparte sykepleiertimer ukentlig (8). Tidsbesparelser er rapportert både i sykehjem og fra åpen omsorg andre steder (9) – (11).
Multidoseinnføringen endret ikke kontakthyppigheten mellom fastleger og hjemmetjeneste. Fordi multidosesystemet krever skriftlige ordineringer, blir trolig informasjonsutvekslingen om legemidler bedre enn ved telefoniske beskjeder. Men formaliserte prosedyrer kan forsinke iverksetting av endringer, slik som påpekt av mange av legene. At dette først og fremst ble problematisert av legene, kan skyldes at deres faglige perspektiv mer er rettet mot aktiv behandling enn mot pleie og omsorg. At de dessuten samtidig måtte forholde seg til flere pleiedistrikter der man praktiserte ulike rutiner, bidro trolig til merarbeidet. Det bør vurderes å utarbeide ensartede nasjonale retningslinjer på dette området – herunder hvem som skal være ansvarlig for å ajourføre pakkegrunnlaget for medisiner som administreres av hjemmetjenesten. I studiekommunen var dette hjemmetjenestene selv, i Trondheim har fastlegene dette ansvaret (Torgeir Fjermestad, Trondheim, personlig meddelelse juni 2006). Dette forholdet ble ikke berørt i spørreundersøkelsen, men spørsmålet er viktig og bør utredes nærmere.
I et annet arbeid fra samme kommune ble samsvaret mellom korresponderende medikamentlister hos fastleger og i hjemmetjenesten undersøkt samt hvor ofte dosettlegging ble anvendt i tillegg til multidosepakkene (12).
De 121 informantene fra hjemmetjenesten utgjorde samtlige aktuelle ansatte. Synspunktene er derfor representative for kommunen. Fordi lokale rutiner kan variere mye, må det likevel utvises forsiktighet med å generalisere erfaringene til hjemmetjenestene i sin alminnelighet. De fleste av legene som ikke deltok, arbeidet ved legesentre der man hadde som prinsipp ikke å delta i undersøkelser. Ellers var avslag begrunnet ut fra mangel på tid. Vi vet ikke om synspunktene til de 27 deltakende legene er representative for de 25 som ikke deltok. Kjønnsfordelingen blant deltakerne og allmennlegene i kommunen er den samme.
Intervjuene avspeiler trolig hvordan de som arbeider med multidosepakkede legemidler til daglig opplever at systemet fungerer. Ordningen innebærer mange potensielle muligheter for kvalitetsforbedring av legemiddelhåndteringen sammenliknet med dosettlegging. Optimal kvalitetsforbedring forutsetter imidlertid klar ansvarsfordeling og standardiserte rutiner for ordinering og informasjonsutveksling mellom leger, hjemmetjeneste, apotek og pakkeprodusent. Det er et tankekors at det fremdeles synes å være langt igjen til at slik informasjonsutveksling kan skje elektronisk.