Forslag til endring av spesialistutdanningen
Sammenliknet med den nederlandske utdanningsmodellen (1) legger det norske utdanningsprogrammet for allmennleger i større grad opp til at læring skal skje gjennom prøving og feiling. Det er dessverre grunn til å tro at leger som tidlig i karrieren gjør mange feil, kan fortsette med dette lenge uten å få hjelp til å endre sin praksis. Vi mener derfor det er behov for å utvikle en ny utdanningsmodell som gjør det mulig for unge leger å vokse inn i en krevende allmennlegerolle med et tilstrekkelig faglig sikkerhetsnett. Hovedelementene i modellen bør være en målrettet og mer intensiv læringsperiode, samt bedre dokumentasjon av oppnådde utdanningsmål og ferdigheter. Liknende synspunkter ble også drøftet i dokumentet Utdanningsstillinger i allmennmedisin, som ble utarbeidet våren 2001 av en bredt sammensatt gruppe allmennleger fra Alment praktiserende lægers forening, Norsk selskap for allmennmedisin og de fire medisinske fakultetene (10).
Vi mener at turnustjenesten for alle leger kan reduseres til 12 måneder, hvorav seks måneder avtjenes på sykehus og seks måneder i allmennpraksis. Denne tjenesten kan også ses på som første grunnmodul i all spesialistutdanning, slik som i Finland (11). Tjenesten i sykehus bør ha hovedvekt på akuttmedisin, med arbeidssted i avdelinger for anestesi, kirurgi eller indremedisin. Redusert sykehustjeneste i denne utdanningsfasen vil gjøre det mulig å heve kvaliteten på veiledningen og forhindre ventetider på tross av store turnuskull. Tjenesten i allmennpraksis bør gjennomføres i godkjente undervisningspraksiser og gi en bred innføring i kommunal helsetjeneste. En stor del av turnuslegene bør gjennomføre tjenesten i Distrikts-Norge, men man må i større grad ta i bruk praksiser i sentrale strøk med god kompetanse. Alle turnusleger bør ha en personlig veileder, og refleksjon over kliniske erfaringer bør prioriteres fremfor et høyt antall behandlede pasienter. Den gruppebaserte veiledningen av turnusleger, som er blitt svært positivt evaluert, bør bli månedlig og obligatorisk (12).
Spesialistutdanningen i allmennmedisin kan reduseres til tre år, hvorav to år i allmennpraksis og ett år på sykehus. Det første året i allmennpraksis bør avtjenes i en godkjent utdanningspraksis med fast lønn, og hovedvekten bør legges på kommunikasjon og håndtering av akutte tilstander. Utarbeiding av individuell læringsplan bør påbegynnes i løpet av de første månedene (13). Etter dette året bør det foretas en grundig evaluering av utdanningslegen slik at det kan tas stilling til videre læringsbehov. Sykehustjenesten bør innholde fire måneders obligatorisk utdanning i psykiatri eller rusmedisin, enten ved en behandlingsavdeling eller en poliklinikk (14). Åtte måneder kan avtjenes innen andre fagområder avhengig av interesse og tilgjengelige utdanningsstillinger. Utdanningslegen bør ha regelmessig kontakt med en allmennmedisinsk veiledningsgruppe under hele sykehusåret. Det siste utdanningsåret i allmennpraksis bør ha hovedvekt på kroniske sykdommer og flerfaglig kommunalt helsearbeid. Sykehjemmene, som sårt trenger faglig opprustning, bør brukes aktivt som utdanningssteder (15). Refleksjon omkring populasjonsansvaret og prioritering av egen arbeidskraft og ressursbruk bør stå sentralt i denne fasen av utdanningen. Det bør også tilrettelegges for deltakelse i allmennmedisinsk fagutvikling og forskning (8).
Pasientrettet arbeid i praksis bør honoreres etter normaltariffen, og legen gis rett til å etablere egen praksis fra starten av det tredje utdanningsåret dersom det finnes ledige fastlegehjemler. Også det siste året bør utdanningslegene delta regelmessig i gruppeveiledning. Det bør være mulig å velge redusert arbeidstid i hele utdanningsperioden, med den konsekvens at utdanningstiden forlenges tilsvarende. Spesialistgodkjenning oppnås når kravene til utdanningstid, veiledning, kurs og andre elementer i utdanningen er fullført. Ordningen med fornying av spesialiteten hvert femte år bør beholdes for å sikre livslang læring.
Dersom staten og Legeforeningen er villig til å satse mer på veiledning og utvikling av egnede utdanningsarenaer, mener vi det er mulig å utdanne bedre allmennleger på kortere tid også i Norge. En utdanningsmodell med god veiledning og fast lønn de første årene etter grunnutdanningen vil også være attraktiv for unge leger som ønsker å prøve seg i allmennmedisin. De foreslåtte endringene vil tilfredsstille EØS-kravet om tre års veiledet tjeneste før leger gis rett til selvstendig arbeid for trygdens regning, et krav som trer i kraft fra 1.1. 2006.