La oss få velge kjønn

Språkspalten
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    Intetkjønnsformen av ordet struma faller de språkkyndige tungt for brystet. Men vi er bedre stilt i Norge enn på Island, der struma er et ikke-ord. Hvorfor kan vi ikke få velge?

    Språkspalten i Tidsskriftet har igjen vist seg nyttig og berettiget i forhold til å skjerpe vår omgang med norsk medisinsk fagspråk. Vi viser til oppslaget i nr. 9/2007 som vi ønsker å kommentere (1). Det skyldes våre roller som henholdsvis forfatter (IF) og medisinsk redaktør (GJ) for artikkelen som lå til grunn for oppslaget (2). I forhold til den grundige språkfaglige dokumentasjonen som Nylund presenterer, har begge to levd med vår intraktable villfarelse (1) – (3). Det er hevdet at tittelen på artikkelen, nemlig «Store struma», i motsetning til «stor» respektive «stort» struma, er et kompromiss (2). Vi kan vanskelig se at det er tilfelle. «Store struma» (ubestemt flertall) kan vanskelig bli noe annet enn intetkjønn, som også er brukt i resten av artikkelen. En struma måtte nødvendigvis bli store strumaer i bestemt form.

    Hankjønnsformen virker fremmed og unaturlig for det norske fagmiljøet. Det kom frem etter at vi snakket med i alt 16 norske endokrinologer, indremedisinere, kirurger som arbeider med thyreoideakirurgi, nukleærmedisinere og patologer. Utvalget var ikke tilfeldig, siden de fleste tilhørte vår egen aldersgruppe, dvs. seniorer. I beste fall kan vi snakke om en strategisk pilotundersøkelse. Alle de spurte hadde et nærere forhold til emnet enn leger flest, og alle var entydige i bruken av struma som intetkjønnsord. Svenske og danske kolleger innen samme fagfelt, som vi også har kontaktet, behandler derimot struma som han-/hunkjønnsord (felleskjønn).

    Vi har også spurt andre norske leger både i og utenfor sykehus, og svaret er stort sett det samme, dvs. intetkjønn. Det gjaldt også blant en gruppe medisinstudenter.

    To anatomer (P. Brodal, S. Fossum) svarte det samme. På bakgrunn av oppslaget kunne den ene fortelle at problemstillingen var nyttig med tanke på en lærebok han var i ferd med å skrive. For å prøve å finne ut når struma kan ha fått intetkjønnsform på norsk, slo en av dem opp i en av gamle professor Schreiners lærebøker, men uten å få resultater.

    Vi vet ikke hvorfor det norske fagmiljøet bruker en annen form enn våre skandinaviske naboer. Vi vet heller ikke hvorfor de fleste norske ordbøker bruker hankjønn. Nylund har utvetydig beskrevet at opprinnelsen er det samme latinske hunkjønnsord (struma, som igjen er avledet av scrufulosis) og at det enten ender som han-/felleskjønnsord (dansk eller svensk) eller hunkjønnsord (tysk) som ledd i en nasjonalisering (1). Det kan være nærliggende å anta at norske ordbokredaktører har fulgt i fotsporene til sine svenske og danske kolleger, uten at de har skjelt til eller forhørt seg med det medisinske fagmiljøet. Begge fagmiljøene kan med andre ord å ha levd lykkelig uvitende om den språklige dissosiasjonen.

    På Island er ordet struma behandlet på linje med andre fremmedord, de søkes erstattet med rene islandske ord. Struma blir keppur (pose, taske) eller skjaldkeppur (J.H. Jóhannsson, personlig meddelelse). Men ordet struma brukes som «slang», og da med intetkjønnsform (strúma – strúma). Derimot godtas det ikke av medisinske redaktører og finnes ikke i den offisielle medisinske ordboken (4).

    Et nærliggende spørsmål for oss er hva man bør gjøre når språkreglene sier en ting og den praktiserte språkbruk er en annen. Norsk språkråd endrer, så vidt vi vet, ofte reglene når den praktiske bruken av et ord er en annen enn ordboksformen. Men Språkrådet hadde ikke noe råd å gi i denne saken (1). Vi foreslår at valgfri form, hankjønn og intetkjønn, innføres i nye utgaver av norske medisinske ordbøker og leksika. Vi antar at det vil bli strevsomt og langvarig å forsøke å endre den vel innarbeidede praksisen i norsk medisin. Den islandske løsningen, at ordet struma ikke lenger eksisterer, er neppe et alternativ. Erstatningen «skjoldbrusktaske» faller kanskje ikke like lett for alle, skjønt hvem vet? Fra Sunnmøre og nordover er i hvert fall kusma fra tidligere kjent som kinntaske (5).

    PDF
    Skriv ut

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media