Behandling av vesikoureteral refluks hos barn

Brev til redaktøren
    ()

    sporsmal_grey_rgb
    Artikkel

    I Tidsskriftet nr. 8/2007 presenterer Dahl og medarbeidere sine resultater ved endoskopisk behandling av vesikoureteral refluks hos barn (1). Omtrent halvparten av barna som ble behandlet, hadde enten ingen eller mindre refluks ved kontroll etter tre måneder. Omtrent en tredel av barna gjennomgikk flere behandlinger, med dertil gjentatte miksjonscystouretrografiundersøkelser.

    Dessverre presenteres ingen data på de virkelig viktige kliniske endepunktene ved behandling av vesikoureteral refluks (2): Gir behandlingen økt beskyttelse mot urinveisinfeksjon? Kan behandlingen forhindre nyreskade eller forebygge ytterligere nyreskade? En bildemessig fremstilt bedring av vesikoureteral refluks er uten klinisk betydning hvis det ikke har effekt på disse endepunktene. Kontroll med miksjonscystouretrografi og ultralyd tre måneder etter inngrepet er utilstrekkelig diagnostikk og for kort observasjonstid til å kunne vurdere klinisk relevante endepunkter.

    Artikkelen avsluttes med anbefalinger om utredning, behandling og oppfølging av barn med vesikoureteral refluks. Disse skiller seg fra anbefalinger fra Norsk barnelegeforening (3) og fra internasjonale anbefalinger (2, 4). Forfatterne anbefaler at gutter bør utredes med ultralyd og miksjonscystouretrografi etter en urinveisinfeksjon og jenter etter 2 – 3 urinveisinfeksjoner (1). Miksjonscystouretrografi er en belastende undersøkelse for barn. Derfor anbefales i dag supplerende utredning med miksjonscystouretrografi kun ved patologiske ultralydfunn og/eller påviste risikofaktorer (5). Å anbefale antibiotikaprofylakse til barn med vesikoureteral refluks grad 1 eller 2 kun på bakgrunn av radiologiske funn (1) er heller ikke vanlig praksis (3) og mangler vitenskapelig dokumentasjon (4). Også vesikoureteral refluks grad 3 og 4 kan etter noen tid gå spontant tilbake (6). Hvis ikke barnet har gjentatte infeksjoner eller tegn på progredierende nyreskade, er indikasjon for kirurgisk reimplantasjon eller endoskopisk behandling høyst usikker (2).

    Behandling av vesikoureteral refluks hos barn har i mange år vært preget av en tro på at man ved gjentatte radiologiske undersøkelser og kirurgiske inngrep kan modifisere en risikofaktor for senere nyreskade. Dessverre er dette dårlig dokumentert. Vi savner at Dahl og medarbeidere ikke henviser til en utførlig Cochrane-rapport om temaet (2). Endoskopisk behandling har trolig en plass i behandlingen av visse former for vesikoureteral refluks, men det burde være et fremtidig mål at klinisk relevante endepunkter inkluderes når man etablerer nye behandlingsteknikker.

    PDF
    Skriv ut
    Relaterte artikler

    Anbefalte artikler

    Laget av Ramsalt med Ramsalt Media