En god siste levetid?
Vi går mot en dramatisk endring av samfunnenes aldersstrukturer. I de fleste europeiske land, med unntak av Skandinavia, Storbritannia og Nederland, er helsevesenets innsats langt på vei ensidig rettet mot akuttmedisinske utfordringer. Behandling, pleie og omsorg av gamle, kronisk og alvorlig syke er en oppgave for familiene, i beste fall i samarbeid med primærhelsetjenesten.
Tidligere var store barnekull en investering for en trygg alderdom. I Europa dør de store barnefamiliene ut. I vårt land sikrer man seg gjennom pensjonspoeng og organisering av sykehjemsplasser. Men også vi må erkjenne at pensjonene knapt vil kunne finansieres og at sykehjemsplassene ikke vil dekke behovet. I de fleste europeiske land vil situasjonen bli langt mer dramatisk. Mange gamle vil i sin siste levetid verken ha hjem eller pårørende som kan gi dem den nødvendige omsorg. Tilbud om plasser på eldreinstitusjoner og sykehjem vil kun dekke brøkdeler av behovet.
Den medisinske innsatsen for å holde liv i døende pasienter er et paradoks. En indikator er bruk av ernæringssonder (9). I mange europeiske land får 10 – 30 % av pasientene på pleieinstitusjoner, i hovedsak demente, innlagt slike, mens dette er tilfellet for mindre enn 1 % av sykehjemspasientene i Bergen (10). Begrunnelsen for bruk av ernæringssonde i Europa er ofte at personalressursene er så mangelfulle at de ikke har tid til å mate pasientene. En annen indikator er sedering av urolige, gamle pasienter med atferdsutfordringer som følge av manglende personalressurser. Bruk av andre tvangsmidler som remmer, gitter, bleier til inkontinente pasienter, innesperring eller neddoping er mer regel enn unntak i mange land (6).
I Europa vil mer enn halvparten av de døende være 80 år eller mer. Det store flertall av oss vil i våre siste levemåneder ha omfattende behov for adekvat medisinsk behandling, omsorg og pleie. Har vi utsikter til å få det? I vårt land er vi privilegert, fordi eldreomsorg i teori og praksis står på dagsorden. I de fleste europeiske land er det langt mer dystert, og omsorg for de svakeste gamle er et tema som nærmest er fraværende i samfunnsdebatten. Uten betydelige endringer må Europas gamle forvente at deres siste levetid blir preget av fravær av adekvat omsorg, pleie og behandling, og med eutanasi som et reelt alternativ (6, 11, 12).
Kun få leger bestrider at vi møter pasienter med så omfattende lidelser at døden må anses som en befrielse. Hovedutfordringen ved legalisering av eutanasi er faren for misbruk. Mange gamle vil, når de møter sviktende helse, omsorgssvikt, ensomhet, isolasjon, smerte eller fravær av pårørende, oppleve at de er til byrde. De kan kjenne seg forpliktet til å ta imot samfunnets tilbud om en rask og smertefri død. De aktuelle data fra Nederland tyder på at dette er en reell problemstilling (13).