Diuretika ikke førstevalg ved kronisk hjertesvikt

Lars Gullestad, Steinar Madsen Om forfatterne

Norsk cardiologisk selskaps arbeidsgruppe for hjertesvikt presenterer i Tidsskriftet nr. 2/2007 to artikler om kronisk hjertesvikt – den ene om etiologi og diagnostikk (1), den andre om behandling (2). Artiklene bygger i stor grad på europeiske anbefalinger (3). Det er prisverdig at arbeidsgruppen oppdaterer retningslinjene for norske forhold, men slike retningslinjer stiller ekstra høye krav til nøyaktighet.

I første punkt av hovedbudskapet i artikkelen om behandling angis det at «ACE-hemmere og diuretika» er førstevalg ved hjertesviktbehandling (2). Dette er ikke riktig. Hvis norske leger følger dette rådet, vil det være et tilbakeskritt i behandlingen av hjertesvikt. De viktigste legemiddelgruppene for pasienter med hjertesvikt er ACE-hemmere og betablokkere. Begge disse gir mindre sykelighet og lavere dødelighet. Diuretika skal bare brukes til pasienter der det er tegn på væskeoverskudd (3).

Senere i samme artikkel hevdes det at diuretika er «essensielle» ved behandling av svikt i NYHA-klasse II-IV (2). Igjen vil vi påpeke at diuretika bare skal brukes hos pasienter som har tegn eller symptomer på væskeoverskudd, slik det går frem av de europeiske retningslinjene (3). Unødvendig diuretikabruk gjør det vanskeligere å starte behandling med ACE-hemmer og betablokker, samtidig som det lettere oppstår elektrolyttforstyrrelser og nyresvikt.

Internasjonale retningslinjer krever at diagnosen hjertesvikt må bygge på symptomer og objektive funn på kardial dysfunksjon. Forfatterne angir at den må være basert på «objektive funn av kardial dysfunksjon (systolisk eller diastolisk) i hvile, påvist med ekkokardiografi», ifølge ramme 1 i den første artikkelen (1). Vi er enig i at ekkokardiografi er svært verdifullt og for de fleste det lettest tilgjengelige, men MR-undersøkelse vil i mange tilfeller gjøre ekkokardiografi overflødig. Videre sies det: «Vi mener at alle pasienter der det er mistanke om hjertesvikt må få utført ekkokardiografi» (1). Gjelder dette også om BNP/NT-proBNP er normal?

En nøye gjennomgang av risikofaktorer hos hver enkelt pasient er vesentlig. Vi savner imidlertid den kanskje viktigste faktoren: Røyking.

Kardial resynkronisering er et veletablert behandlingstilbud for symptomatiske pasienter med redusert ejeksjonsfraksjon og QRS-bredde > 0,120 ms. Etter vår mening bør alle slike pasienter vurderes med henblikk på denne behandlingen.

Litteraturhenvisningene i en slik artikkel bør reflektere de mest sentrale studiene. Flere sentrale arbeider utelatt i de to artiklene, og det er unøyaktigheter i henvisningene. For eksempel er flere av «milepælstudiene» med ACE-hemmere og betablokkere ved hjertesvikt utelatt, slik som CIBIS II-studien fra 1999, COPERNICUS-studien fra 2001 og SOLVD-studien fra 1991.

1

Aarønes M, Atar D, Bonarjee V et al. Kronisk hjertesvikt – etiologi og diagnostikk. Tidsskr nor Lægeforening 2007; 127: 171 – 3.

2

Aarønes M, Atar D, Bonarjee V et al. Behandling av kronisk hjertesvikt Tidsskr Nor Lægeforen 2007; 127: 174 – 7.

3

Swedberg K, Cleland J, Dargie H et al. Guidelines for the diagnosis and treatment of chronic heart failure: executive summary (update 2005). The Task Force for the Diagnosis and Treatment of Chronic Heart Failure of the European Society of Cardiology. Eur Heart J 2005; 26: 1115 – 40.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler