Diskusjon
Svarprosenten i denne studien er relativt lav. Utgangspunktet var et kvalitetssikringsprosjekt med basis i egne pasienter. Spørreskjemaet ble sendt pasientene på et ugunstig tidspunkt, rundt juletider, og vi foretok ingen purringer. Vi tror likevel at resultatene gir nyttig informasjon om bruk av rofecoxib i norsk allmennpraksis og om hvordan pasienter opplevde medieoppstyret rundt tilbaketrekkingen av dette legemidlet.
Etter at midlene ble lansert i 2000, var salget av COX-2-hemmere i Norge betydelig. Dette salget kom som et tillegg til de tradisjonelle NSAID-preparatene (7). En av grunnene til salgssuksessen kan være god effekt. Av dem som besvarte vårt spørreskjema, svarte imidlertid om lag 40 % at de bare hadde opplevd liten eller ingen effekt av rofecoxib. At så mange som en tredel oppgav diagnoser som «muskel- og skjelettsmerter», «fibromyalgi» og «ryggsmerter» som årsak til egen bruk av rofecoxib, kan skyldes at pasientene ikke var informert om legens diagnostiske grunnlag for forskrivning. En annen mulighet er at mange leger – i sin rolle som «pasientens advokat» – kan ha «strukket» refusjonsreglene. At en vesentlig andel av pasienter med gyldig diagnostisk hovedindikasjon ikke kunne godtgjøre at de medisinske tilleggskriteriene for refusjon var oppfylt, peker også i retning av en viss utglidning i forhold til refusjonskriteriene.
Sammenliknet med refusjonsreglene for tradisjonelle NSAID-midler, var kriteriene for refusjon av COX-2-hemmere på blåresept skjerpet. Refusjonsforskriftenes tilleggskriterium om «betydelig redusert allmenntilstand» er basert på legens skjønn og ikke uten videre enkelt å etterprøve ved å spørre pasientene. Vi valgte å la «betydelig nedsatt allmenntilstand» omfatte gruppen som krysset av mellom fra og med 1 til og med 4 på en skala 1 – 10. Vi antar at vår definisjon her trolig ikke vil underestimere andelen med objektivt markert nedsatt allmenntilstand. Sett i ettertid er det grunn til å stille spørsmål ved relevansen av dette kriteriet. Kravet om nedsatt allmenntilstand bidrog trolig til at pasienter med spesiell risiko for kardiovaskulære bivirkninger i større grad nettopp fikk forskrevet rofecoxib. Selv om vi tolker våre funn som pekende i retning av en utglidning av legers forskrivningspraksis i forhold til refusjonsreglene, gir ikke denne begrensede studien grunnlag for å gi et anslag om i hvilken grad allmennleger i sin alminnelighet skrev ut rofecoxib på blåresept i strid med refusjonsreglene. Men resultatene våre stemmer godt med egen erfaring fra klinisk praksis. Om vårt inntrykk her er korrekt, har dette trolig sammenheng med intens markedsføring og påvirkning fra toneangivende spesialister (10). Kollegers praksis og pasienters etterspørsel kan også ha vært viktige faktorer (11, 12).
Over halvparten av pasientene ble svært engstelige, men bare et fåtall (15 %) fikk snakke med fastlegen om dette. Dette passer dårlig med pasienters forventninger til fastlegen ved at mange savnet en umiddelbar og skriftlig melding fra fastlegen ved slike tilfeller. Denne type forventninger til egen fastlege er det ikke enkelt å leve opp til. Vår erfaring er at det å «hente ut» de aktuelle pasientene fra journalsystemet er både omstendelig og tidkrevende. Det er mulig at elektroniske datajournalsystemer og moderne informasjonsteknologi kan tilpasses pasientenes behov for slik informasjon langt bedre enn i dag (13) – (15).