Leger i mindretall

Antall medisinstudenter i Norge har økt betydelig de siste årene. Ved Det medisinske fakultet i Trondheim økte studenttallet med 146 % fra 1994 til 2003, mens årsverk i lærerstaben økte med 69 % blant medisinere og 596 % blant ikke-medisinere. Veksten var sterkest blant stipendiatene; 84 % for medisinere og 1 044 % for ikke-medisinere. Dette viser en endret struktur i sammensetningen av det vitenskapelige personalet ved fakultetet. Tiltak for bedre vilkår for leger i akademisk medisin etterlyses.

Akademisk medisin har i lengre tid vært i en vanskelig situasjon i flere land. Fra Storbritannia rapporteres det om behov for 1 000 kliniske akademiske stillinger i 2006 i forbindelse med en 60 % økning av studieplasser i medisin (1). I 2002 var 20 % av alle lektorater og 10 – 20 % av alle professorater i medisin i Storbritannia ubesatt, mens antall leger med akademiske kvalifikasjoner i klinisk arbeid falt med 12 % fra 1996 til 2001. Den akademiske medisin omtales som «en haltende maskin» (2).

I Norge ble antall studieplasser i medisin økt kraftig for 10 – 15 år siden pga. legemangel. Fra 1995 til 2003 økte antall medisinstudenter i Norge fra 2 245 til 3 191, en økning på 42 % (Anders Taraldset, Den norske lægeforening, personlig meddelelse). I samme periode økte antall vitenskapelige legestillinger med kun 1,4 % (3). Til sammenlikning var veksten i antall stillinger for overordnede sykehusleger 32 %, underordnede sykehusleger 45 %, turnusleger ved sykehus 42 % og i kommunehelsetjenesten 51 % (3).

En nesten fordobling av antallet medisinstudenter i Norge er således ikke blitt fulgt av en økning i antall leger i akademiske stillinger. Hva skyldes dette? En mulig forklaring er endret rekrutteringsprofil til vitenskapelige stillinger i medisin i de senere år. Flere rapporter har pekt på nedgangen i andelen leger i disse stillingene (4) – (7). Fra 1991 til 2001 sank legeandelen blant stipendiatene ved de medisinske fakultetene fra 64 % til 40 % (7). Verst var situasjonen innen basalfag der legeandelen sank fra 54 % til 19 %. Også det absolutte antall legestipendiater har gått ned. Mens det i 1993 var 290 legestipendiater ved de medisinske fakulteter, var antallet i 2001 kun 244 (7), til tross for at det totale antallet stipendiatstillinger i medisin ble tredoblet fra 240 i 1987 til 743 i 2001 (7). Sammenliknet med andre nordiske land hadde Norge i perioden 1990 – 98 den laveste andel doktorgrader i medisin (7).

Norsk akademisk medisin er i rekrutteringskrise, noe som på sikt vil svekke relevansen for medisinsk forskning. Situasjonen har utviklet seg til det verre til tross for tiltak som vektlegging av medisinsk utdanning ved tilsetting i stipendiatstillinger og opprettelse av egne forskerlinjer i medisinsk grunnutdanning (8, 9). Flere undersøkelser tyder på at hovedårsaken til denne utviklingen er lavt lønnsnivå og dårlige arbeids- og forskningsvilkår (7, 8, 10) – (12).

Ikke-medisinere erstatter medisinere

Ikke-medisinere erstatter medisinere

Hvordan har så sviktende rekruttering av leger, kraftig økning av antall studieplasser og opprettelse av nye stillinger innvirket på sammensetningen av det vitenskapelige personalet ved de medisinske fakultetene? Styret i Leger i vitenskapelige stillinger (LVS) og Forskningsutvalget i Legeforeningen ønsket å undersøke dette nærmere. Vi rettet derfor henvendelser til administrasjonen ved de fire medisinske fakulteter i Norge for å få relevante data for vitenskapelig og ikke-vitenskapelig personale i årene 1994, 1999 og 2003. Bare fra fakultetet i Trondheim var det mulig å få inn sikre tall med henblikk på utdanningsbakgrunn og utførte årsverk. På grunn av mange deltidsstillinger ble det registrert årsverk istedenfor stillingsantall.

Ved fakultetet i Trondheim var veksten i studentantallet på 146 %, dvs. 240 studenter i 1994 til 590 studenter i 2003. Årsaken var innføringen av fullt medisinstudium og en sterk økning av antall studieplasser. Blant det vitenskapelige personalet økte antallet årsverk fra 77,7 i 1994 til 234,1 i 2003, en økning på 201 %. Det var en relativt svak økning i antall årsverk utført av medisinere (69 %), fra 58,3 til 98,3 årsverk, og en meget sterk økning av antall årsverk utført av ikke-medisinere (596 %), fra 19,5 til 135,8 årsverk (fig 1). Antall stipendiatstillinger økte fra 14,6 til 74,9 årsverk i samme periode (413 % økning), og antall postdoktorstillinger fra ingen til 22,6 årsverk.

Antallet årsverk for professor, amanuensis og lektor økte med 101 %, fra 63,2 til 127,1 årsverk, altså svakere enn veksten i studenttallet. Veksten blant medisinere i slike stillinger var på 57 % (henholdsvis 48,7 og 76,4 årsverk) mot 250 % blant ikke-medisinere (henholdsvis 14,5 og 50,7 årsverk). For professor I-gruppen var veksten blant medisinere 82 % (henholdsvis 18 og 32,7 årsverk) og blant ikke-medisinere 232 % (henholdsvis fem og 16,6 årsverk).

Antall medisinere i stipendiatstillinger økte fra 9,6 til 17,7 årsverk (84 % økning), mens antallet blant ikke-medisinere var henholdsvis fem og 57,2 årsverk (1 044 % økning). I 2003 ble det i tillegg registrert 0,5 årsverk blant medisinere og ni årsverk blant ikke-medisinere i stillinger som vitenskapelig assistent og 3,7 årsverk blant medisinere og 8,9 årsverk blant ikke-medisinere i postdoktorstillinger.

Oppgitte interessekonflikter: Ingen