Hud og veneriske sykdommer

Dag Sollesnes Holsen, Petter Gjersvik Om forfatterne
Artikkel

Forekomsten av hudkreft, blant annet basalcellekarsinom, er økende. Foto Rikshospitalet

Vitenskapelige fremskritt innen molekylærbiologi og immunologi har ført til bedre kartlegging av patogenesen ved viktige inflammatoriske hudsykdommer som psoriasis og atopisk dermatitt. Den karakteristiske hyperkeratiniseringen ved psoriasis oppfattes nå som et sekundært fenomen til en T-cellemediert autoimmun inflammatorisk reaksjon i dermis rettet mot et ukjent antigen. Atopisk dermatitt karakteriseres av en kronisk, fluktuerende inflammatorisk reaksjon i huden dominert av Th2-positive celler, men hva som driver denne inflammasjonen, er fortsatt uklart.

Introduksjonen av kortikosteroider til systemisk og lokal bruk i 1950-årene representerte en revolusjon i behandlingen av psoriasis og eksem. Selv om nye behandlingsformer som PUV-A (psoralen kombinert med UV-A-stråling), retinoider og metotreksat etter hvert ble tatt i bruk mot uttalt psoriasis, var behandlingen helt frem til 1980-årene i stor grad basert på lokalbehandling og konvensjonell UV-B-bestråling. Tidlig i 1990-årene ble vitamin D-analoger tatt i bruk ved lokalbehandling av psoriasis. Disse midlene representerer et viktig alternativ til kortikosteroider, som kan gi kutane bivirkninger ved langvarig bruk. I samme periode er behandling med UV-stråling blitt perfeksjonert. Effekten av UV-B-stråler mot psoriasis er best ved bølgelengder rundt 311 nm, og smalspekret UV-B, såkalt TL-01, har langt på vei erstattet konvensjonell UV-B-behandling. PUV-A-behandling brukes langt mindre enn tidligere pga. økt risiko for plateepitelkarsinom. Bruken av tjærepreparater har praktisk talt opphørt.

Ved alvorlig og utbredt psoriasis som affiserer pasientens funksjonsevne og livskvalitet er tendensen nå at systemisk behandling blir tatt i bruk tidligere i sykdomsforløpet. Nye biologiske legemidler basert på molekylærbiologisk kunnskap og produksjon av monoklonale antistoffer kan gi langvarig sykdomskontroll og bedret livskvalitet hos de mest alvorlig syke. Stadig flere pasienter kan dermed behandles uten innleggelse, men med hyppige kontroller på poliklinikk eller hos privatpraktiserende hudleger. De siste tiårene har spesialiteten vært kjennetegnet av en sterk nedbygging av antall sykehussenger og en økning i det polikliniske behandlingstilbudet. Mens det i 1980 var ca. 170 sengeplasser i norske hudavdelinger, er tallet nå 75.

Ved atopisk dermatitt står fuktighetsbevarende kremer, kortikosteroider til lokalbehandling og UV-B-bestråling fortsatt sentralt i behandlingsopplegget. Kalsineurinhemmere til lokalbehandling, basert på systemiske immunsuppressive legemidler ved organtransplantasjon, er et viktig fremskritt. Særlig gjelder det steroidfølsomme hudområder, ettersom slike midler ikke gir hudatrofi. Ved uttalt atopisk dermatitt hos voksne benyttes ofte ciklosporin, et annet transplantasjonslegemiddel, i systemisk form. Det er økende interesse for opplæring av pasienter og pårørende, og «eksemskoler» er etablert ved flere hudavdelinger. Livskvalitetsstudier er kommet inn som et viktig supplement til klinisk og biomedisinsk forskning.

De siste tiår har det vært økende insidens i befolkningen av basalcellekarsinom, plateepitelkarsinom og malignt melanom. Organtransplanterte personer har pga. vedvarende immunsuppresjon sterkt økt risiko for plateepitelkarsinom og basalcellekarsinom. Bruken av dermatoskopi har bidratt til bedre diagnostikk av pigmenterte lesjoner, og mer presise diagnoseverktøy er under utvikling. Nye behandlingsalternativer, som fotodynamisk terapi (PDT) og immunstimulerende kremer, er aktuelle ved basalcellekarsinom, carcinoma in situ og solare keratoser.

Dermatologisk laserbehandling har hatt en voldsom utvikling siden begynnelsen av 1980-årene, særlig hva gjelder behandling av kapillære malformasjoner i huden. Lasere for hår- og pigmentfjerning er kommet til de siste årene og har ført til en oppblomstring av kosmetisk dermatologi, særlig i USA. Denne utviklingen har så vidt begynt i Norge.

Når det gjelder venereologi, har de klassiske veneriske sykdommene med bakteriell genese kommet mer i bakgrunnen i forhold til genitale infeksjoner med Chlamydia, herpes simplex, humant papillomvirus (HPV) og ikke minst HIV. Økt reisevirksomhet og endringer i seksualatferd gjør likevel at gonoré og syfilis fortsatt er aktuelle sykdommer. Antivirale legemidler mot herpesvirus, humant papillomvirus og HIV er viktige terapinyheter i perioden. Norske venereologer deltar aktivt i diagnostikk og forebygging av HIV-infeksjon.

Det er nå registrert 180 godkjente spesialister i hud og veneriske sykdommer i Norge, i 1980 var det 96. En del av økningen skyldes overføring av spesialiteten fra andre land, og det er usikkert om alle disse legene er i arbeid her i landet. Rekrutteringen til spesialiteten er god, ikke minst blant yngre kvinnelige leger. Forskningsaktiviteten i Norge har i mange år vært relativt lav og må bli et satsingsområde i årene som kommer. Norsk Dermatologisk Selskap har nylig utarbeidet en strategiplan, som er lagt ut på foreningens nettside www.legeforeningen.no/nds.

Anbefalte artikler