Defekt kortisolsyntese og adrenogenitalt syndrom
Medfødt binyrebarkhyperplasi er forbundet med nedsatt aktivitet i ett av enzymene som er nødvendige for kortisolsyntesen (1). I > 95 % av tilfellene er det en defekt i enzymet 21-hydroksylase som omdanner 17-hydroksyprogesteron til 11-deoksykortisol (fig 1). Når kortisolsyntesen hemmes, øker sekresjonen av adrenokortikotropt hormon (ACTH) fra hypofysen. Enzymsvikten i binyrebarken fører sammen med økt ACTH-nivå til opphopning av binyrebarkmetabolitter. Flere av disse er svake androgener som kan føre til pubertetsforstyrrelser og til at affiserte jenter fødes med varierende grad av virilisering av de ytre genitalia. Enzymsvikten kan også resultere i redusert produksjon av mineralkortikoidet aldosteron som er essensielt for reabsorbsjon av natrium i distale tubuli i nyrene og dermed kroppens væskebalanse. I tråd med dette benyttes måling av 17-hydroksyprogesteron og reninaktivitet i diagnostikk og oppfølging av pasienter med 21-hydroksylasesvikt.
Genet for 21-hydroksylase befinner seg på kromosom 6. CYP21 betegner genet som koder for det aktive proteinet, mens CYP21P er et pseudogen som ikke gir opphav til proteinprodukt (2). I pseudogenet er det blitt akkumulert en rekke mutasjoner sammenliknet med det aktive genet, og disse kan introduseres inn i CYP21 ved ubalanserte overkrysninger. Effektene av mutasjonene kan deles inn i tre hovedgrupper:
-
Salttapende hvor mutasjonen fører til bortfall av all enzymatisk aktivitet, inkludert det som er nødvendig for aldosteronsyntese
-
Kun viriliserende hvor det muterte enzymet har bevart ca. 1 % av normal aktivitet og
-
Ikke-klassisk form med 20 – 50 % av normal enzymaktivitet (3)
21-hydroksylasesvikt er autosomalt recessivt arvelig, og fenotypen bestemmes av det allelet som har den minst alvorlige defekten. Det betyr at en jente som er homozygot for to salttapende mutasjoner, vil få virilisering av ytre genitalia og hypoaldosteronisme, salt- og væsketap. Gutter med samme mutasjoner vil ha normale genitalia ved fødsel, men få salttapskrise i nyfødtperioden. Både jenter og gutter vil ha tendens til å få tidlig pubertet dersom de gjennom barnealder blir kronisk underbehandlet og dermed utsettes for økte mengder androgener. Hvis barnet derimot er bærer av én salttapende og én viriliserende mutasjon, vil det føre til virilisering av ytre genitalia hos nyfødte jenter og tidlige pubertetstegn hos både jenter og gutter. I disse tilfellene vil produksjonen av aldosteron og dermed den saltretinerende evnen i nyrene være tilstrekkelig til å unngå salttap og hypovolemi. Ved den ikke-klassiske formen er det ingen virilisering av ytre genitalia hos nyfødte jenter, mens ubalansen i binyrebarkens steroidhormonsyntese kan gi seg uttrykk i tidlig pubertet hos gutter og jenter. I tillegg vil den sent debuterende formen kunne gi hyperandrogenisme hos unge voksne kvinner, med ledsagende menstruasjonsforstyrrelser og polycystisk ovarialsyndrom. Denne sammenhengen mellom genotype og fenotype ses i rundt 90 % av tilfellene. Genetisk diagnostikk kan derfor bidra til å avklare ikke bare årsaken til at pasienten fødes med adrenogenitalt syndrom, men kan også brukes i planleggingen av den videre behandling og oppfølging av pasienten (4).
Prinsippene for behandlingen av de endokrine forstyrrelsene ved adrenogenitale syndromer er å substituere for mangelen på glukokortikoider og mineralkortikoider. Den største terapeutiske utfordringen er å gi glukokortikoider i en dose som ikke er så høy at pasienten får Cushings syndrom, men samtidig høy nok til å undertrykke egenproduksjonen av binyrebarkandrogener. I de alvorligste tilfellene av 21-hydroksylasesvikt er all egenproduksjon av kortisol og aldosteron utslukket. Hvis man ikke kommer til målet med medinsk behandling uten alvorlige bivirkninger, kan det være aktuelt å gjøre en laparoskopisk bilateral adrenalektomi for å fjerne kilden til binyrebarkandrogenene (5). En genetisk og molekylærbiologisk undersøkelse kan brukes som støtte til hormonanalysene for å avklare alvorlighetsgraden av mutasjonen, og dermed om adrenalektomi bør overveies.
Sjeldne årsaker til adrenogenitalt syndrom skyldes mutasjoner som rammer enzymene 3β-hydroksysteroid dehydrogenase type 2 (HSD3B2) og 11β-hydroksylase type 1 (CYP11B1) (fig 1). Begge fører til nedsatt kortisolsyntese, kompensatorisk ACTH-økning og økt produksjon av binyrebarkandrogener med virilisering av ytre genitalia hos jenter og binyrebarkhyperplasi som resultat. Ved HSD3B2-mutasjoner vil redusert testikulær produksjon av androgener hos gutter gi undervirilisering. I tillegg kan defekten også ramme binyrenes aldosteronsyntese og føre til salttap. Det samme kan skje ved mutasjoner i aldosteron syntase (CYP11B2) hvor ett enzym katalyserer tre reaksjoner fra deoksykortikosteron til aldosteron. Mutasjonene kan imidlertid ha varierende hemmende effekt på de forskjellige reaksjonstrinnene. Ved mutasjoner i CYP11B1 vil ACTH øke produksjonen av steroidhormoner med mineralkortikoid effekt og resultere i hypertensjon.