Diskusjon
Det er mer enn 30 år siden de første rapporter om ikke-operativ behandling av stumpe miltskader hos barn ble presentert (7). Bakgrunnen for at denne behandlingsformen vant terreng, var både den økende forståelsen for miltens immunologiske betydning og erkjennelsen av at mange miltblødninger spontant hadde stoppet ved laparotomitidspunktet (8, 9). Ikke-operativ behandling av denne pasientgruppen er standard og kan gjennomføres hos om lag 90 % av pasientene (1) – (5).
Til tross for denne kunnskapen har det vært stor variasjon i behandlingen av barn med miltskade (1, 2, 5, 10, 11). Men i siste tiårsperiode har man demonstrert i større prospektive studier at pasienter med isolerte miltskader kan skrives ut etter noen dagers sykehusopphold (1) – (3). Behovet for intensivovervåkning og total liggetid i sykehus må vurderes i forhold til kliniske funn og skadegrad. Intensivovervåkning kan oftest begrenses til ett døgn, da tegn på hemodynamisk instabilitet eller annen behandlingstrengende skade intraabdominalt som regel er avklart i løpet av denne tiden (1) – (3). Dette var tilfelle hos den pasienten i vårt materiale som ble hemodynamisk ustabil etter innleggelse.
Siden risikoen for ruptur og blødning er svært liten lenger ut i forløpet, kan de fleste pasienter skrives ut med få ukers restriksjoner i vanlig fysisk aktivitet etter skaden (2, 3), som også vist i vårt materiale. Når risikoaktiviteter som for eksempel kontaktsport og skikjøring kan gjenopptas, bør vurderes individuelt avhengig av type aktivitet og pasientens alder (2).
CT vil ofte være den foretrukne modalitet ved primærutredning av stumpt abdominaltraume hos barn. På grunn av strålebelastningen CT-undersøkelsen representerer, bør indikasjonsstillingen være god. Skader av milten bedømmes internasjonalt ved vurdering av CT-bilder og graderes etter stigende alvorlighetsgrad etter den såkalte organ injury scale (6). Hemodynamisk stabile barn med isolert miltskade kan behandles ikke-operativt uavhengig av skadegrad bedømt radiologisk (1) – (4). I vårt materiale hadde vi kun alvorlige skader (grad 3 og 4) (fig 1), men ikke-operativ behandling lot seg likevel gjennomføre hos alle pasienter.
Ut over initial diagnostikk synes ikke radiologisk oppfølging å være nødvendig rutine (1) – (3). I vårt materiale influerte ikke noen av ultralydkontrollene tatt lenger ut i forløpet på behandlingsopplegget. Radiologisk kontroll forbeholdes pasienter med klinisk avvikende forløp (1, 2).