Diskusjon
Ganganalysen har gitt bedre forståelse av både normal gange og av patologiske gangmønstre, og metoden har ikke minst fått stor betydning ved vurdering av pasienter med spastisk cerebral parese (6, 7). Studier viser at visuell observasjon, selv av erfarne klinikere (8, 9), har lav pålitelighet. Samtidig gransking av gangmønsteret med videofilm, som er standardisert og kan kjøres i forskjellig tempo, gir noe bedre resultater (10). Klinisk undersøkelse av barn med cerebral parese påvirkes av at spastisiteten varierer med dagsform, tidspunkt på døgnet og undersøkerens evne til å kommunisere med barnet. Under undersøkelsen ligger barnet på benken, og det er vist at det er relativt dårlig korrelasjon mellom slike statiske leddmålinger og dynamiske målinger gjort under gange (11). Det er derfor i utgangspunktet klare begrensninger ved klinisk undersøkelse.
Ved spastisk cerebral parese er gangproblemer sekundært til spastisitet og muskelubalanse (12). Operativ behandling kan være aktuelt for å bedre gangfunksjonen. Tidligere var det vanlig å operere i kun ett nivå (for eksempel hofte eller ankel) og så vente til resultatet var klart før man eventuelt opererte i andre nivåer. Resultatet var uforutsigbart og ofte uventet, fordi det er en sammenheng mellom de ulike nivåene. Dermed kan operasjon i ett nivå påvirke muskelbalansen og funksjonen i andre nivåer. Etter at ganganalyse ble innført, har man fått en detaljert og nøyaktig analyse av bevegelser, momenter og krefter i alle deler av underekstremitetene og i alle tre plan. Dette gir mulighet for å gjøre kirurgiske inngrep i flere ledd og nivåer samtidig (multi-level surgery). En slik omlegging fra kirurgi i enkeltnivåer til kirurgi i flere nivåer krever optimal preoperativ planlegging, noe som bare er mulig ved hjelp av ganganalyse. Metoden påvirker kirurgens avgjørelse i betydelig grad (13, 14), spesielt når det er aktuelt med mange og omfattende inngrep. Det er nå blitt vanlig å anbefale å vente lenger enn tidligere før man gjør operative inngrep, og man prøver å dekke alle behov i én seanse (5, 12, 15). Andre fordeler er at pasienten spares for et visst antall narkoser, operasjoner og postoperative treningsperioder og at de totale behandlingskostnadene reduseres.
Tidligere ble ganganalyse ofte ansett som et forskningsinstrument, men metoden er nå blitt mer og mer akseptert som rutineanalyse for å kunne vurdere hvilke tiltak som skal settes i verk (16). Behandlingsresultatene kan være tydelige ved klinisk evaluering, men også her er ganganalyse den beste metoden, siden resultatene i detalj kan sammenliknes med verdiene før behandling.
Ganganalysepresentasjoner egner seg godt for vurderinger i et samlet forum. Dermed oppnår man at alle i teamet kan øke sine kunnskaper og sin forståelse for patologiske gangmønstre og effekten av ulike tiltak. Den postoperative analysen er også viktig for å kunne påvise årsakene til dårlige resultater og til å definere gjenværende problemer, som vist hos pasient 1.
Selv om cerebral parese skyldes en stasjonær ikke-progredierende hjerneskade, er symptombildet inklusive gangmønsteret i stadig endring. En studie med ganganalyse viste redusert leddbevegelighet og forverring av gangfunksjonen mellom åtte og 12 års alder hos pasienter som ikke fikk spesiell behandling (17). Det kan derfor være av stor betydning å følge barna regelmessig med analyse for å vurdere tiltak som fysioterapi, ortoser, medikamentell spasmebehandling, ortopedisk kirurgi og kombinasjoner av disse. Ved Rikshospitalet vurderes nå alle gående barn med cerebral parese med ganganalyse før de skal opereres og ett år etter operasjonen.
Ganganalyse er kostbart og ressurskrevende. En nylig gjennomført ekstern evaluering av økonomiske forhold ved vårt laboratorium viste at det totalt går med nærmere 15 timer med tverrfaglige ressurser per pasient. Pasientens tid i laboratoriet utgjør bare to av disse timene. Det meste av tiden går med til bearbeiding av data og vurdering av disse før møtet der beslutninger tas.
Ved vårt laboratorium har det siden åpningen i januar 2002 vært en gradvis økning i antall henvisninger fra nesten hele landet. Vi utfører nå årlig ca. 120 ganganalyser, og ventetiden er på rundt seks måneder. På grunn av den lange ventetiden og økende pågang har vi f.eks. ved cerebral parese inntil videre valgt å prioritere preoperative vurderinger.
I fremtiden blir det viktig å opparbeide tilstrekkelig kapasitet, slik at alle barn med gangvansker som trenger behandling kan få tilbud om ganganalyse. Vi mener det er behov for et slikt tiltak ved flere universitetssykehus her i landet. Det vil være hensiktsmessig å legge forholdene til rette slik at ganglaboratoriene kan ta imot både barn og voksne.