Diskusjon
To hovedkonklusjoner kan trekkes på grunnlag av de forutgående analysene. For det første at det i hele perioden er store omkostninger forbundet med å velge medisinstudiet, i form av poengsamling og/eller privatskole, selv om det har skjedd visse endringer i opptakssystemet. For det andre at de store sosiale forskjellene i rekrutteringen til medisin har vært stabile i de par siste tiårene. Endringene i opptakssystem har ikke påvirket den sosiale rekrutteringen til studiet.
Når barn av leger har spesielt høy sannsynlighet for å begynne på medisin, innebærer dette at de i større grad enn andre er villige til å ta i bruk kostnadskrevende strategier for å komme inn på studiet. Denne fortolkningen støttes også av det faktum at legebarn har svært mye høyere sannsynlighet for å begynne på medisin enn andre, gitt samme karakternivå.
Slike strategier vil for det første omfatte målrettet arbeid i videregående skole for å oppnå gode karakterer, i tillegg til bruk av privatskole og poengsamling gjennom å ta andre fag dersom disse strategiene fremstår som formålstjenlige på det aktuelle tidspunkt. Privatskole og poengsamling er usikre strategier, som familier med mye økonomiske ressurser lettest kan bære kostnadene ved. Selv om foreldrene f.eks. betaler for ett års skolegang ved Bjørknes, noe som har vært en vanlig kanal inn til medisinstudiet, er man ikke dermed sikret å komme inn.
En alternativ forklaring kan være at barn av leger blir inspirert av sine foreldre og derfor utvikler en spesielt sterk interesse for medisin. I alle miljøer vil barn bli påvirket av sine foreldre og ha mest kunnskaper om foreldrenes yrke.
Det er en selvfølge at barn påvirkes av sine foreldre, men det er også rimelig å ta belønningsnivået i legeyrket i betraktning for å forklare at barn av leger svært ofte selv ønsker å bli lege. Et hovedperspektiv innenfor utdanningssosiologi er at valg av utdanning må ses i forhold til sosial posisjon (5). Når ungdom vurderer om de skal ta høyere utdanning, og eventuelt hvilket fag det skal være, tar de i betraktning hvilket sosialt nivå i samfunnet dette vil bringe dem opp på. Et viktig motiv for de fleste vil være å unngå sosial degradering. Gitt legeyrkets høye prestisje og høye inntektsnivå (6) kan valgmulighetene for barn av leger fremstå som små. Dersom de f.eks. velger å bli sykepleier eller lærer eller å studere samfunnsfag eller humanistiske fag ved universitetet, kan dette oppleves som sosial degradering. Det samme valget kan for personer fra arbeiderklassen innebære oppadstigende sosial mobilitet. Andre akademikerbarn vil ha et større spekter av valgmuligheter som ikke medfører sosial degradering.
Det kan understrekes at analysene som er presentert her, gjelder rekrutteringen til studiet i Norge, da begrensninger i data ikke gjør det mulig å gjøre tilsvarende analyser for utenlandsmedisinerne. I de senere år har det vært en sterk økning i medisinere fra utlandet. Dette gjelder både utenlandskfødte og norske studenter som har reist ut, beregningene som er gjort her avdekker altså ikke andelen avgangselever som blir leger. Et interessant spørsmål er hva dette vil føre til, både for den sosiale rekrutteringen til legeyrket og for utviklingen av lønn og prestisje innenfor yrket.