Hvilke kliniske behandlingsmål er relevante?
Generelt kan behandlingsmålene deles inn i to hovedgrupper, økning i generelt velvære og reduksjon av spesifikke symptomer. Musikkterapeutisk arbeid i grupper har oftest velværemål, mens individuelt arbeid hyppigere sikter mot symptomreduksjon.
Det er holdepunkter for at musikk og relaterte aktiviteter kan øke velværet hos sykehjemsbeboere. Hvordan dette skal kvantifiseres og spesifiseres er kontroversielt (19). Indikatorer for omsorgskvalitet målt ved kartleggingsverktøyet dementia care mapping (kartlegging av demensomsorg, DCM) viser at spesifikke aktiviteter som involverer beboerne skårer høyere enn de aktivitetene som passiviserer beboerne (20). DCM graderer ulike atferdskategorier i femminuttersperioder. Velvære innen den enkelte kategori blir kartlegt etter fastlagte kriterier. Kartlegging etter DCM på sykehjem viser at individuelt tilpasset musikk generelt gir særlig høye verdier for velvære. En mindre ressurskrevende variant av dette kartleggingsarbeidet er utviklet i prosjektet «Musikk i siste livsfase» (ramme 1), og tyder på at musikkaktiviteter generelt er egnet til å stimulere velvære.
Ramme 1
Prosjektet «Musikk i siste livsfase»
-
Dette er et treårig prosjekt i tidsrommet 2002 – 04, i regi av Stiftelsen Kirkens Bymisjon Oslo, støttet av Stiftelsen Helse og Rehabilitering
-
Prosjektet har foregått ved sykehjem drevet av Stiftelsen Kirkens Bymisjon i Oslo, med hovedbase ved Vålerengen bo- og servicesenter
-
Prosjektets hovedmål har vært å utvikle en systematisk og evaluerbar metode for helsearbeidere, uavhengig av musikalsk kompetanse, som gjør det mulig å utøve terapeutisk bruk av sang og musikk for å øke velværet hos sykehjemsbeboere og lindre symptomer
-
Man har evaluert effekt av ulike musikktiltak med kvantitative og kvalitative metoder
Også gjennom spesifikk sansestimulering kan musikkterapi bidra til økt velvære (21). Egenverd og personlig integritet er eksistensielle aspekter av velvære. Musikkterapi kan være spesielt godt egnet til å ivareta denne opplevelsesmessige dimensjonen hos eldre (22). Intervjuer med sykehjemspasienter legger vekt på at musikkaktiviteter kan motvirke en fragmentert virkelighetsopplevelse, fremme håp og styrke opplevelse av mestring hos dem med redusert funksjonsnivå. Dette krever at man tar hensyn til funksjonssvikt og ikke introduserer musikkaktiviteter som personene ikke kan mestre.
Flere studier indikerer at musikkterapi og individualisert musikk kan redusere agitasjon hos beboere med kognitiv svikt (23). En undersøkelse viste signifikant reduksjon i antall uroepisoder hos agiterte demente sykehjemsbeboere sammenliknet med en kontrollgruppe når de fikk avspilt individualiserte musikkstykker 30 minutter to ganger per uke (24). Denne metoden kan enkelt la seg gjennomføre på institusjoner, men forutsetter grundig kartlegging av individuell musikkpreferanse. Smerter er sannsynligvis underdiagnostisert hos eldre, og musikkterapi med vekt på sang har vist lovende resultater mot slike plager (25). Regelmessig bruk av musikk kan gi positiv distraksjon som kan bryte den onde sirkelen mange smertepasienter kommer inn i.
Depresjon er også et sentralt klinisk problem i den eldre befolkningsgruppen, og i kontrollerte studier har bruk av musikk vært assosiert med bedring av depresjon hos sykehjemspasienter (26). Både musikkgrupper og individuell terapi kan gi resultater, og man antar at både påvirkning av stemningsleie, emosjonell aktivering og endret nivå av nevrohormoner bidrar til effekten. Sykehjemspasienter med kognitiv svikt er særlig utsatt for angst. Man har gode erfaringer med bruk av kjente musikkstykker i situasjoner som kan oppleves truende, for eksempel ved stell. Både ved uro på kveldstid og ved rastløshet og søvnvansker har man brukt innspillinger med rolig musikk for å redusere angstnivået. Erfarne pleiere rapporterer at ordløs sang med bruk av lange toner kan gi særlig god effekt for pasienter med angst.
Musikkterapeutiske teknikker kan forbedre motorisk funksjon hos eldre med nevrologiske lidelser og funksjonshemning (27). I den musikkterapeutiske teknikken melodisk intonasjonsterapi (MIT) brukes sangstrofer for å stimulere tale, og har vist seg effektiv i rehabilitering av eldre pasienter med ekspressiv afasi (28). Ved melodisk intonasjonsterapi utnytter man det faktum at sang er en mindre sårbar cerebral funksjon enn talespråket. Terapeuten velger en enkel melodilinje som pasienten trener seg til å kunne synge. Deretter introduserer man enkle ord og setninger som bygges inn i tonespråket, slik at pasienten gradvis kan mestre enkle beskjeder som «jeg vil på do». Teknikkene musikalsk mønsterstimulering (patterned sensory enhancement, PSE) og rytmisk auditiv stimulering (RAS) kan støtte komplekse bevegelser hos slagpasienter og stimulere gange hos pasienter med motoriske problemer (29). Ved musikalsk mønsterstimulering kartlegger man den bevegelsen man ønsker å stimulere hos en motorisk hemmet pasient, i aksene rom, tid og kraft. Deretter velger man melodilinjer, gjerne fra kjente sanger, som kan støtte denne bevegelsen, på liknende måte som ulik dansemusikk støtter spesifikke dansetrinn. Rytmisk auditiv stimulering brukes særlig for å stimulere gange ved Parkinsons sykdom og andre nevrologiske lidelser. Man kartlegger skrittfrekvens og ganghastighet og bruker metronom eller rytmisk musikk for å gi ekstern rytmisk stimulering som kan optimalisere gangrytme og symmetri.