Statlig styring av bivirkningsinformasjon

Svein Reseland Om forfatteren
Artikkel

I løpet av neste tiårsperiode vil legemiddelindustrien bare i Norge omsette legemidler for et hundretall milliarder kroner og bruke et titall milliarder kroner på markedsføring. Avisen Los Angeles Times stilte nylig på lederplass et betimelig spørsmål: «Når så mye står på spill, hvilke statlige vaktbikkjer er det som beskytter forbrukerne? Uheldigvis, de er mer chihuahuaer enn rottweilere» (1). Den amerikanske legemiddelkontrollen FDA er tildelt kun 33,4 millioner dollar for budsjettåret 2006 til å overvåke sikkerheten for de legemidler som allerede er på markedet, en almisse ved siden av de 12,4 milliarder dollar som brukes i forvaltningens krig mot illegale substanser.

To senatorer, republikaneren Charles Grassley og demokraten Christopher Dodd, har foreslått å opprette et eget senter for evaluering og gransking av legemidler etter at de er kommet på markedet, og som kan kreve at det utføres nye kliniske forsøk eller å trekke legemidler fra markedet. Dodd og Grassley hevder at den nåværende organisering av FDA skaper interessekonflikter, fordi kontrollorganet som godkjenner et nytt legemiddel, også har ansvaret for sikkerhetsovervåking straks det er kommet på markedet, og dermed må vurdere hvorvidt de selv har begått feil i den innledende gransking av legemiddelforsøkene. De statlige kontrollorganer er ikke bare sterkt underfinansiert, men de mangler også myndighet til å kreve at leger og sykehus rapporterer «uheldige hendelser».

Norske leger påvirkes i stor grad av den reklamepregede informasjon som de mottar fra omtrent 800 registrerte legemiddelkonsulenter (personlig meddelelse fra Legemiddelindustrien 24.5. 2005) (2). Undersøkelser viser at omtrent halvdelen av de mennesker som f.eks. får forskrevet et av de såkalt nyere antidepressiver, egentlig ikke har noen form for depresjonssykdom (3). Dersom myndighetene ønsker at publikum skal kunne motta habil bivirkningsinformasjon, må godkjenning og overvåking av legemidler legges til to separate enheter, slik at dette risikomomentet elimineres.

Ifølge Helse- og omsorgsdepartementet koster unødvendige legemiddelrelaterte skadevirkninger samfunnet flere milliarder kroner årlig (4). Hvorfor investeres det ikke da i økt pasientsikkerhet som ifølge undersøkelser skal kunne mer enn halvere risikoen for alvorlige bivirkninger (5, 6)?

Anbefalte artikler